En julaften på Krokskogen

En julaften på Krokskogen

Tekst og foto: Eva Huseby

Eva Huseby har skrevet en rekke fortellinger og beretninger om livet på Krokskogen og i Nordmarka. Alle med innsikt, nærhet og varme. En julaften på Krokskogen er en av disse fortellingene, kanskje den aller fineste. Artikkelen er skrevet i 2011. God fornøyelse og god jul!

Det var julaften, og jeg gikk på ski gjennom Nordmarka. Jeg skulle gå fra Mylla og ned til Storflåtan. De gamle hadde feiret jula alene i mange år, men nå skulle de få en julegjest. Jeg hadde invitert meg selv, og jeg så hvor glade de ble. Da jeg ringte i fra byen og spurte om det var noe jeg skulle ta med, svarte Astrid stille at det var det da ikke. Jeg burde ha tenkt meg bedre om; hun som hadde feiret julen i Nordmarka i over 40 år, hadde vel det hun trengte denne julen også?

I stedet pakket jeg ned to julegaver, fuglemat og et par kilo mandariner i sekken. Fordi det var meldt nokså mange kuldegrader, tok jeg også med mye varmt tøy. På toget opp til Hadeland var det bare to andre markaturister med ryggsekker. Det var en mor med sønnen sin. Kanskje de skulle opp for å feire julen på en hytte i Nordmarka?

Jeg gikk over Ølja og så ingen mennesker. På julaften var nok de aller fleste hjemme og forberedte feiringen. Inne på Tverrsjøen kom det fire, fem skiløpere sprintende på vei hjem. Jeg begynte å lengte etter å kjenne høytiden på kroppen. Om et par timer skulle kirkeklokkene begynne å kime. Et middelaldrende ektepar hilste vennlig da de passerte meg i løypen. Det var som om vi delte en hemmelighet nå, selv om de ikke visste hvor jeg skulle. Den siste skiløperen kom stormende over Sinderputtene og forsvant nordover.

Endelig ble stavtakene mine mer rytmiske, og roen kom sigende i sjelen.

Jeg fortsatte videre langs elveoset og nådde nordenden av Spålen. Der var det ingen ferske skispor å se langs vannet. Alt var hvitt, øde og stille. Her inne ble det ingen salmesang i kveld. Snart skulle et himmelsk stjerneteppe legge seg over det hvite landskapet, og jeg kjente en lengsel. Her hadde jeg sovet flere ganger ute og våknet til morgensolen.

Nedover Spålsveien tråkket jeg i ferske elgspor; var det store dyret like i nærheten? Jeg fikk en følelse av at elgen sto der inne, et eller annet sted, mellom trærne. Men det var stille i vinterskogen, og ikke lenge etter måtte jeg begynne å tråkke skiløypen.
De siste kilometerne fantes det ingen andre spor i den jomfruelige snøen. Jeg visste at de gamle satt og ventet på meg i skumringen. Endelig kunne jeg kjøre ned på skogsveien imot gården. Der lyste det ifra et vindu, og elghunden begynte å bjeffe, før jeg kom fram. Ytterdøren gikk sakte opp, og så kom Anders selv ut på trappen. Han så meg fra vinduet ute i gangen.

Høytidsfull satte jeg fra meg skiene, banket vekk snøen og gikk inn. Som vanlig, sa han ikke så mye i begynnelsen. Anders satt mest stille på divanen og strøk elgbikkja over ryggen. Det var Astrid som laget julen. Hun stod borte ved svartovnen og passet maten. Med rød genser, svarte bukser og et blått, mønstret forkle. Håret var nyklippet, det hadde hun fått stelt hos frisøren nede i Hønefoss. Jeg syntes at hun var stillere enn vanlig. De to hadde vært alene i mange år, og vi var verken i familie, eller slekt. Nå skulle vi feire julen sammen.

Jeg tok på meg den røde julekjolen og la julegavene på benken. Ingen av oss sa noe særlig, mens duften av hjemmelaget surkål spredte seg. Jeg merket at nå begynte jula snart. I fem-tiden satte vi oss ved bordet. Det var rikelig med mat. Ribben smakte bedre enn noen annen ribbe jeg hadde spist. Akevitten gav de gamle farge i kinnene, og jeg fikk også varmen. Julefreden var kommet til Flåtan.

Etter oppvasken gikk vi inn i stua for å drikke kaffe og spise julekaker. Endelig fikk jeg se treet som Astrid hadde hentet. Det stod pyntet med glitter og kuler, men jeg la mest merke til de blanke fuglene. De satt øverst og glitret, det var derfor det lille treet skinte sånn. På salongbordet hadde hun tent et levende lys. En rosa juleglede og ei rød julestjerne sto på det lille bordet foran det mørke vinduet. Det var julehilsener fra gamle venner og familien nede i bygda på Ringerike.

Jeg så ingen julenisser, og det gjorde det mere høytidelig. Astrid tok fram et julekort. Det var fra byrådslederen i Oslo. I førti år hadde hun målt nedbøren hver morgen klokka åtte for Vannverket. For det hadde hun fått Kongens Fortjenestemedalje. Nå satt hun rolig med kaffekoppen i hånden og leste julekortet. Det var første gang jeg
så Astrid sitte i ro og lese.

«Det har hun fortjent», sa Anders inderlig. Juleveden lå stablet opp borte i hjørnet ved svartovnen. Ingen skulle behøve å gå ut i skjulet i kveld. Det hadde Astrid sørget for. De to gavene fra meg ble liggende uåpnet på benken. Det ble heller ikke åpnet noen andre pakker den kvelden. Jeg hørte heller ikke en eneste salme, eller julesang. Ingen skrudde på en radio eller fjernsynet, og vi ble sittende oppe lenge. Astrid og jeg hørte på alle historiene som Anders fortalte. Rett som det var, lo vi så tårene trillet, selv om vi hadde hørt mange av dem før. Den gamle nordmarkingen var glad i å fortelle. Det var som om verden kunne ha gått under den kvelden, uten at vi hadde merket noe til det på Flåtan.

Den julen var alt som det skulle på Krokskogen.

Eva Huseby

 

Artikkelen er tidligere publisert i Dialog 39 Mitteilungen der Deutsch-Norwegischen Gesellschaft E. V. Bonn: Ein Weihnachtsabend in Krokskogen (2011). Gjenbruken av artikkelen er godkjent av forfatteren.

En Juleaften på Krokskogen
Foto: Eva Huseby

Om forfatteren

Eva Huseby
Fotograf: Anniken Thorsen

Eva Huseby (1956) er forfatter, fotograf og tidligere redaktør av «Til Skogs» (1998–2002). Hun har skrevet flere bøker med emner innenfor norsk kultur- og naturhistorie. Huseby er bosatt på Mylla i Nordmarka. Vår favorittbok er «Nordmarksliv. En beretning fra Storflåtan». Her skriver hun om dagliglivet på Storflåtan, en av de eldste plassene i marka. Gjennom mange besøk, turer og samtaler med Anders og Astrid Flåten fikk Eva Huseby overlevert historiene om familien Flåtens liv på Storflåten siden 1914. En del av dette er historier om: hverdagslivet, tømmerdriften, fløtingen, oppsittersystemet, gårdsdriften og serveringstilbudet på gården (som var en sentral del av markaturismen i «gamle dager»).