Den fine runden

Den fine runden

Jeg har en favorittrunde fra Korsvoll og i lysløypa i retning Hammeren, en lett strekning. Egentlig for lett, jeg liker å begynne med motbakke, da blir en varm og bruker beina. Det føles som juks og unnasluntring å kjøre utover de første kilometerne, som litt av strekningen til Hammeren er. Men det er fint dit likevel, fint og småkupert, små stigninger og korte utforkjøringer, en oppvarming til ordentlige motbakker.   

Moroa begynner

Den første fra Hammeren er nokså bratt og nedploget, mens nesten alle slår ut i fiskebein oppover. Jeg går rett opp uansett og tramper skiene nedi snøen og bruker armene ekstra, det er herlig å finne rytmen som skal holdes oppover i flere kilometer. Ikke for fort, men raskt nok, så hjertet slår hardere og lungene fylles av mer deilig oksygen. Det skiløperen higer etter og som gir krefter underveis, selv om ikke alle tenker over det. En skitur gir påfyll av mye oksygen som gjør godt.  

Fiskebein sluttet jeg med seinvinteren 1987. Da gikk jeg nemlig Grenaderløpet over 90 kilometer og stilte bakerst i yngste klasse. Da måtte vi vasse i fiskebein i sukkersnø fordi hundrevis av løpere startet foran, en kom heller ikke forbi utenom traseen. Jeg anslo antall bakker med slik påtvungen skreving til omtrent én per kilometer, altså 90. Dagen etter stakk jeg ut og prøvde å gå rett opp alle kneiker i Nordmarka, og klarte det.  

Det kan høres ut som skryt. Men det er ikke vanskelig å gå rett opp hvis en har mjuke ski, godt feste og tilpasset teknikk. Den kombinasjonen gjør det mulig. Ekstra tyngdeoverføring med beina og bevisst armbruk med avslappet overkropp, men likevel med nok kraftbruk.  

Armene og overkroppen er undervurdert i motbakke. Gjør følgende forsøk: Prøv å gå opp bratta på ski uten å bruke staver. Det er umulig å gli ordentlig, en må krøke eller vri seg opp. 

Prøv så å gå med staver og ta i så mye med overkroppen at en slipper fiskebein. Stavbruken utgjør en enorm forskjell. Armer, skuldre og magen er mye i bruk. Samspillet mellom beina og resten av kroppen gjør det mulig å gå oppover, særlig uten å ty til fiskebein. 

Også den neste bakken hundre meter etter Hammeren er lett å springe. Det gir en egen selvtillit å holde stimen og klare nummer to, som er vrien òg fordi den ofte er skrenset nesten til is. Ved å klare også den føler jeg meg sterk og som sjefen over motbakkene. De tukter ikke meg. Den ender på jordet ved plassen Nordseter og løypa stikker til venstre bort Ankerveien i retning Sognsvann, eller på jordet til høyre. Jeg tar oftest til høyre og langer ut på flata, på et jorde i skogen, det eneste på hele runden. Det er herlig. 

Også fordi det minner om oppvekstens jorder i Brumunddal og mange andre skirenn for noen tiår siden. Kretsrenn på Hedmarken gikk på jorder, avbrutt av strekninger i skog, før et nytt jorde. Det er artig med et variert kulturlandskap.  

Det er småkupert videre fra Nordseter og to potensielle stubber fiskebein før bilveien til Skjærsjøen. Små platåer som krever variert teknikk, også staking, noen drag med diagonal, mer dobbelttak, og konsentrasjon om neste kneik. Etter mitt syn er slike strekk noe av det artigste i langrenn. Nesten hele spekteret av klassisk teknikk må brukes i passe tungt terreng. Så skrår det til min glede oppover, også fordi en blir varm og må puste mer, går seg inn i skituren og indre organer produserer mer endorfin.  

Mange stopper for å drikke, puste ut eller prate i krysset ved veien som går til Skjærsjøen. Løypene snirkler seg videre i tre retninger, jeg tar til venstre mot Ullevålseter i den småkulete traseen opp til lysløypa.  

Platåene mot Skjennungen

På Ullevålseter har jeg gått drøye sju kilometer og er nesten alltid lysten på å fortsette inn i Marka. Jeg kjenner ekteparet som driver stedet og stikker iblant innom Otto Ullevålseter for en prat, men helst på hjemturen, for det fineste er å ta på direkten mot Skjennungen. I samme spor som Kollen-femmila gikk i 1998 og flere år senere, utøverne måtte opp tre ganger i de seige motene.   

Det er fem–seks slike fra Ullevålseter til krysset på myra nedenfor Skjennungen. De to første er korte og lette, den tredje er lenger og mindre bratt, den fjerde er brattest og tyngst, etter flere svinger. En trenger ikke å øke tempoet for å få nokså høy puls, men det gir en egen glede å overmanne bakkene og fortsette i bra driv uten å stivne i beina. Gå på passe hardt og puste ekstra, blåse ut og snappe luft, gjøre det i langrennets rytme, som sikkert høres perverst ut for den uinnvidde. 

Hvordan kan det være moro å gå opp en lang bakke på ski?

Oddvar Brå sa at ikke noe var artigere enn hvis en er bra trent. Men føyde til at ikke noe er mer slitsomt hvis en er dårlig trent. 

Da kommer blodsmaken lett og da synker humøret. Forskjellen mellom de to er enorm. Hvis en er i storform koster det lite å pine seg og alt er bare moro, særlig med bra feste. Slik kan det være mellom Ullevålseter og myra nedenfor Skjennungen. Det kan også være motsatt. Uansett er den siste flåa til krysset en fin avslutning etter to stigende kilometer. 

Ofte snur jeg der og aker samme vei ned igjen, fornøyd med det som blir snaue to mil til sammen. Men iblant frister det å fortsette mot Tryvann med svinger utover, staking, utforkjøring og flater. Det er herlig etter mye oppover.  

Neste klatreparti begynner like etter Tryvann, der jeg tar til høyre, forbi heishuset i alpinbakken, hvor en berm i alpinklær står i kø på slalåmski eller med snøbrett. Brått ser jeg den rekka og hører dundringa i heisens maskineri. Skogens stillhet hersker ikke der og folk står tett og venter, som før en konsert. De står i kø for å bli dratt opp i en heis. 

Jeg skjønner ikke at noen gidder å betale penger for å bli fraktet opp på ski, for så å kjøre utover. Det virker kjedelig. Å ake ned og vente flere minutter på å komme opp igjen, og kjøre ned. Drive på slik i flere timer. Huff. 

Men hver sin lyst. Det er bedre enn å sitte inne i et hus eller ikke ta på seg ski den dagen. Alpinfolket trives og har det moro. Men for meg er det uforståelig å bare kjøre, svinge og hoppe. Da ville jeg følt meg snytt. Da ville jeg hatt følelsen av å ikke få brukt kroppen.  

Hundre meter bortenfor heisen reiser løypa seg i en sving, hvor en må ha en viss fart for å gli ordentlig opp på skiene, ikke bare dasse. Det er godt. Å gå passe fort og kjenne at pumpa slår, samtidig konservere krefter så en holder helt opp. Her er det igjen platåer, først ett, så én krevende bakke til, og enda flere. Akkurat passe bratte til at det er mulig å gli opp uten å trippe, med en kneik mot slutten, før løypa stikker til venstre og avsluttes med et par springbakker, for å terge skiløperen som har peset seg opp. 

Belønningen er å ake til parkeringsplassen et stykke nedenfor Tryvannstårnet og se utsikten utover Oslo. Da er det bare å hekte av seg skiene og labbe over asfalten, ta dem på igjen og suse til Frognersetra, enten rolig eller fortsatt med bra innsats. Oftest det første. Jeg fortsetter turen enten om Ullevålseter eller ned på vestsida av Sognsvann, fornøyd med å ha dratt på i motbakkene, uten å ha pint meg helt tom. Den runden på omtrent tre mil er passe lang og kupert.