Solan Gundersen på Rustadsaga
Solan Gundersen var, ifølge Kjell Aukrust, sagbruksarbeider på Rustadsaga. Nå er han maskot for kaféen.
Solan Gundersen på Rustadsaga
Skrevet av Even Saugstad.
Aukust-figuren Solan Gundersen hadde tittelen sagbruksarbeider. Arbeidsplassen var Rustadsaga.
Har du lest noen av Kjell Aukrusts bøker, eller sett noen av filmene laget om hans noe spesielt sammensatte persongalleri, har du ikke unngått å legge merke til den smårampete skjæra med navn Solan Gundersen som ofte opptrer i tospann med det langt mer forsiktige piggsvinet Ludvig.
Solan Gundersen var ansatt på Rustadsaga, ifølge kildene. I boka «Je og’n Solan» (1967) het det:
«På Rustadsaga blinker’n tømmer og sparker i spon. Han får 12 øre dagen og fri sykekasse for det.»
Inspirert av Rustadsaga i Østmarka
Jeg var lenge sikker på at dette Rustadsaga-navnet var noe Kjell Aukrust (1920 – 2002) hadde fanget opp på sine hjemtrakter Alvdal og lagt det inn i Flåklypa-historiene. Men, nei: Det var Østmarka og «vårt» Rustadsaga Aukrust hadde i tankene. Da jeg jobbet med første utgave av «Østmarka fra A til Å»-boka (2000), kontaktet jeg den produktive tegneren og forfatteren, og han kunne bekrefte at Rustadsaga-navnet kom fra sagbruket i kanten av Østmarka.
Aukrust bodde mesteparten av sitt voksne liv på Nordstrand, på Midtåsen, og han fortalte at han og kona ofte tok skiturer innover i Østmarka og da passerte de sagbruket til Rustad gård; Rustadsaga. For Rustadsaga som vi i dag forbinder med serveringsstedet, var egentlig betegnelsen på selve sagbruket som lå ved utløpet av Nøklevann. Serveringsstedet har vært i drift siden 1916 og het opprinnelig Saghøy. Det var her sagmesteren bodde, og det var hans kone som drev serveringen som i starten var meget enkel og skjedde fra det private kjøkkenet i boligen, slik som var vanlig på mange andre plasser og småbruk i marka.
Sagbruket var i drift fram til 1954, og Aukrust husket godt lyden fra sagbruket på sine tidlige turer inn i Østmarka etter å ha flyttet til Oslo.
Lav lønn og høy risiko
Kjell Aukrust hadde sansen for navnet Rustadsaga og lot gjennom flere filmer og bøker sin gode «venn» Solan ha dette som arbeidsplass. Forfatteren forteller at Solan hadde strikkeslips, filttøfler og lav moral. Men var god på bunnen, understreker han.
Skjæra Solan var en ustabil arbeidskraft for sagbruket i Østmarka. I boka «Je og’n Solan» (1975) forteller Aukrust:
«Sjefen på Rustadsaga heter Gulbrandsen, en rødmusset forstmann fra skogene nordpå. Han banner for et godt ord.»
Mot slutten av historien får vi høre at Solan har gitt opp sagbrukskarrieren og vil satse på show-biz. Lønnsforhandlingene med forstmann Gulbrandsen hadde kilt seg fast, og han mente at han ikke var tjent med å ståke rundt blant kvasse sagbladet for 12 øre dagen.
I boka «Tre små venner» (1979) lar Aukrust sin fjærkledde venn nok en gang få jobb på Rustadsaga. Han skriver: «Han har tatt fatt igjen på Rustadsaga nå, Solan Gundersen. Det er best slik.»
Men også denne gangen var forstmannen misfornøyd med innsatsen og måtte ringe til Solans opphav, Aukrust. Så tar Solans venn, det engstelige piggsvinet Ludvig over sagbruksjobben. I samme bok beskriver Aukrust hvordan Ludvig tar turen til skogs og til sagbruket, via dreneringsrør og grøftekanter for å gå klar av den kraftige biltrafikken. Ludvigs bestefar var kjørt ihjel av en tyskregistrert Porsche, kunne Aukrust fortelle, så frykten var reell hos det lille piggsvinet.
En lat sagbruksarbeider
Aukrust levde seg inn i sine historier og sitt persongalleri. Da jeg tok kontakt med ham i 1999, kunne han med innlevelse fortelle at Solan ikke var mye til arbeidskar:
– Nei, han møtte kun opp på lønningsdagen og da det var julebord, fortalte tegneren fra Alvdal.
Solan-figuren er nå adoptert av Rustadsaga kafé som serveringsstedets maskot, og han trives nok langt bedre blant nybakte boller enn i selskap med skarpe sagblad. Den ene av geitene som tidligere var på Rustadsaga, bar også navnet Solan.
Alter ego
Kjell Aukrust uttalte i flere sammenhenger at han selv identifiserte seg med de to litterære figurene Solan og Ludvik. Den selvsikre og ofte brautende Solan Gundersen mente forfatteren hadde likhetstrekk med seg selv som ung, mens den mer engstelige Ludvig var mer lik Aukrust som eldre. At han så på de to som nære venner og slektninger ble bekreftet i dødsannonsen til forfatteren. Her var Ludvik og Solan ført opp rett under navnet til kona.
FAKTA: Rustadsaga
Karl og Emilie Halvorsen var de første beboerne på plassen som da het Saghøy. De flyttet inn i det da nybygde huset i 1916, Karl var sagmester. Familien bodde tidligere på Nord-Skytten ved Elvåga lenger inn i Østmarka. På Saghøi fortsatte Emilie aktiviteten hun hadde startet på Skytten med salg av hjembakst og kaffe til turfolket, i tillegg til å drive småbruket. Døtrene Selma og Ruth drev videre den serveringen som moren hadde startet. Selma døde i 1976 og søsteren drev kaféen fram til året etter. Ruth døde i 2003. Søstrene hadde opplevd kraftig økning av besøkstallet etter at drabantbyene Bøler, Bogerud og Oppsal ble bygd ut på 1950- og 1960-tallet. Fram til den første serveringsfløyen sto klar i 1959, ble turfolket traktert i privatstua. Nye utvidelser av kapasiteten har skjedd gjennom de siste 70 årene. Elektrisitet kom til stedet i 1936, og innlagt vann fikk de først i 1958. Det var kuer på Saghøi fram til 1961.
Med en beliggenhet rett ved en av innfallsportene til Østmarka, er dette en viktig oase for turfolket. Blåmerket stinett, rødmerkede skiløyper og sykkelveier går rett forbi stua. Nøklevann gir flotte muligheter til padling, bading og fiske. De siste vintrene har Bymiljøetaten i Oslo kommune høvlet og anlagt skøytebane på isen for de som vil gå langtur på skøyter.
Rustadsaga eies av Oslo kommune, Bymiljøetaten, som leier den ut til driverne. Kaféen har kapasitet til 90 gjester. Sissel Ullevålseter, søsteren til Otto som driver Ullevålseter i dag, drev Rustadsaga i 31 år, fram til 2024. Nå er det Marte Sakariassen og Jonas Zackrisson Torp som er vertskap på den tradisjonsrike stua.
Teksten har tidligere stått som en artikkel i Østmarkabloggen «Østafor byen og vestafor Øyeren» som skrives av Even Saugstad. Sjekk ut www.østafor.no for flere historier.
Even Saugstad (1960) er forfatter, journalist, frilansformidler, typograf og forlegger. Han driver sitt eget forlag, Frie Fuglers Forlag, og skriver i hovedsak om lokalhistorie og friluftsliv, med fokus på Østmarka. Han kombinerer lokalhistorie, naturformidling, fotografier og levende anekdoter— gjennom bøker, foredrag og turer. Saugstad og samboer Irene drev i 11 sesonger Sandbakken Markastue i Østmarka.
Kilder
Kjell Aukrust: Je og’n Solan, Helge Erichsens forlag, 1967.
Kjell Aukrust: Tre små venner, Helge Erichsens forlag, 1979.
Even Saugstad: Østmarka fra A til Å, Frie Fuglers Forlag, 2022.
Wikipedia
Samtaler med Kjell Aukrust
