De små Østmarkabøkene

Tekst av Even Saugstad

I første halvdel av 1900-tallet kom det ut en rekke bøker med stoff hentet fra friluftsliv, jakt og fiske. Mange av forfatterne hadde Østmarka som turarena, og bøkene var gjerne bygd opp med forholdsvis korte, selvopplevde historier. Dette var enkle trykksaker, ofte bare hefter, men laget i en tid da bøkene var den viktigste kilde til informasjon.

Små bøker, store leseopplevelser

Østmarkahistorie mellom to permer

«Først og fremst må de som stiller strenge litterære krav, ikke kaste bort tid. Gamle damer vil heller ikke finne stort av interesse i disse små fortellingene fra jakten og livet i skog og mark.» Dette skrev forfatteren Carl Aubert i forordet til sin bok «Fra fjell og skog og elv» som kom ut i 1942.

Aubert på Rausjø-besøk
En av disse forfatterne var Carl Aubert (1890 – 1967). I forordet ønsker han som nevnt å advare gamle damer mot hans skribleri, men videre skriver han: «Derimot kan jeg trygt anbefale boken til de fleste jegere – først og fremst –, men også til den som har fått den gode gaven å kunne se skjønnheten i naturen og som føler mor jords varme pulsslag». Han kunne gjerne ha tilføyd at den som har sansen for Østmarka og livet der også kan anbefales å lese boka. For her er flere av historiene hentet fra våre nærområder, særlig fra Rausjøgrenda sør i Østmarka. I en av historiene er han på besøk hos familien som da bodde på Øvresaga (som nå har blitt ubetjent DNT-hytte). Han skriver:

«Etter to-tre mils kjøring, har jeg to timers vei over skogen til Rausjø, hvor jeg har hatt så mange gode stunder. I kjøkkenet på Øvresaga er hele familien samlet, gamlemor og sønnene Karl og August – «gutten» som han kalles tross sine 60 år, hunden Peik 10 år og pus på 11 år. I sannhet en aldrende familie. Alt synes uforandret siden jeg var her i høst, gamlemor sitter på plassen sin i ovnskroken med arbeidsslitte hender i fanget og den alltid varme kaffekjelen innen rekkevidde.»

Gamlemor som her beskrives er Anna Kristiansen. Familien flyttet hit fra Myrsetra øst for Børtervann i 1920 og Anna levde til 1933 og var altså for lengst død da Auberts bok kom ut. De to sønnene August og Karl ble boende på Øvresaga til de døde i henholdsvis 1936 og 1944.

Aubert skriver videre om gamlemor Anna at hun hadde fått så dårlig syn, men hadde hørt at skråtobakk ville hjelpe for å kunne se godt igjen. Da Carl Aubert var på besøk satt hun og dampet og røykte det beste hun kunne i håp om igjen å få synet tilbake, men hun beklaget seg over at hun ble så «huggugæren» av tobakken at hun ikke klarte å røyke nok.

Kapittelet om besøket i Rausjøgrenda har fått tittelen «Det var en gang» mens også kapittelet «Rev» har hentet hendelser fra Østmarka og Øvresaga. De øvrige historiene i boka er fra Nordmarka og fjellområdene i Sør-Norge. I boka «Reire» av samme forfatter som kom ut i 1950, er også Østmarka tema i ett av kapitlene. Her tar han turen til Myrsetra og overnatter i den gamle tømmerhoggerkoia på stedet.

(Carl Aubert: «Fra fjell og skog og elv», Johan Grundt Tanums forlag, 1942)

Mor Anne med sønnene August og Karl på Øvresaga som Carl Aubert besøkte. Bildet er fra 1920-tallet. Foto: Akershus Fylkesmuseum.

Botaniker Borrebæk krysser Østmarka

Johan Henrik Borrebæk gikk fra Bekkelaget til Enebakk og hjem igjen omkring 1899. Borrebæk var jurist og i tillegg meget interessert i botanikk og glad i friluftslivet omkring hovedstaden. Turen gjennom Østmarka er med i boka han skrev som fikk tittelen «På uvante Stier» med undertittelen «Fodture i Kristiania omegn» som kom ut i 1903. Da han nærmet seg Kattisa beskriver han turen slik:

«Vakkert ligger denne lille Plads ved en idyllisk Vik af Nøklevandet, med frodig Løv – og Granskog omkring. Engløkken var oversået med gule Ranunkler og Knapblomst, – Frejas Guldroser stod som små Guldknopper bortover det fløielsbløde Græstæppet. Borti Myrkanten nikkede rødhvide Kardaminer på sine høie Stængler, medens det skjæggede Bukkeblad stod længere ud med sine frynsede Blomsterduske på skrå.»

Videre ankommer Borrebæk med sitt følge Skytten og noterer:

«På en blomstersmykket Odde i søndre Elvågen ligger den gamle Plads Skytten, hvor vi opslog vort første Nattekvarter. … Disse Skogpladse har noget bedårende vakkert over sig, og Skytten er en af de smukkeste, jeg har set. Pladshesten gik henne i Engen og daskede sig velhehagelig med Halen om Siderne, medens gamle Nils Skytten kom stavrende hen mod den. Nils Skytten var gammel – 84 år, og Gigten holdt svare Hus med hans Ben. Hans Hustru var 86, – hun kom netop fra Fjøset, hvor hun havde melket Koen. Hun kogte vor Kaffe og stellede om os, skjønt hun både så og hørte lidet. Denne 86 år gamle Kvinde gik barbenet den hele Dag i Hus og Fjøs og i det våde Græs. Hvor stor Afstand der dog er mellem det hærdede Landsens Menneske og de forvænte Byfolk!»

Nils som her ble beskrevet er den legendariske Nils Løper‘n som i sine unge dager var så sprek og god til å løpe. Han og kona Andrea var oldeforeldrene til Ruth og Selma som drev Rustadsaga i mange år.

Borrebæks turbeskrivelse forteller videre om kort besøk på Skjelbreia som blir beskrevet som en «nokså renslig plads», om rotur nedover Børtervann og om turen langs Enebakkveien tilbake til Kristiania.

(I. H. Borrebæk: «På uvante stier», Jacob Dybwads forlag, 1903)

Bukier søkte etter det mystiske

I tre bøker skrevet av Paul Bukier (1875 – 1957) blir vi tatt med ut i Østmarka og Nordmarka på jakt etter nisser og troll og annet overnaturlig.

«Jeg slog snart på at under dette sitt lange liv derute i vildmarken, måtte han ha oplevet meget av det som også hørte mystikken til.» Slik kunne gjerne legen og friluftsmannen Bukier starte en samtale med folk han traff på sine skogsturer, og som ble referert i bøkene. Og ett og annet skrømt fikk han også historier om, selv om han selv aldri opplevde noe overnaturlig. Disse historiene fra Paul Bukier var for øvrig uvurderlige kilder til min bok «Mystikk og overtro i Oslomarka» som kom ut i 2017.

Bukier var født og oppvokst på Skullerud gård som da hadde vært i slekta siden midt på 1700-tallet. Ikke overraskende var det derfor at forfatteren la flere av turene sine til Østmarka, og på en av dem ønsket han å oppsøke eneboeren Korpås-Olsen (Olaf Olsen, 1875 – 1952). Etter iherdig leting i åsen bak der Skullerudstua ligger i dag, fant han endelig eneboerens enkle bolig som han beskriver på denne måten:

«Huset var øiensynlig ikke beregnet på gjester. Det var med rene ord en dukkestue. Men i denne dukkestue hadde indehaveren hatt tilhold i 10 år, vinter som sommer. Huset hadde han selv satt op med egne hender fra grunden av. …. Eftersom jeg kunde forstå hadde han vært oppe i litt av hvert i sine dage, før han omsider hadde besluttet å trekke sig tilbake i ensomheten tilskogs.

Hans hus var det rene rarietetskabinett eller la mig heller kalde det et zoologisk museum. Der fandtes ikke en krok, ikke en vegg som ikke var optatt av dyr eller noe av dyr, utstoppet eller under præparering: Flere elghoder, harer, ekorner, alleslags musearter som findes i dette land, høker, tiurer, århaner og et utal av større og mindre fugler. Desuten et utvalg av skeletter og kranier. Over sengestedet hadde han således montert den komplette benrad av en tigerslange. Nei, det så ikke ut til at manden hadde for vane å kjede sig.» (Mer om Korpås-Olsen i tidligere blogginnlegg!)

Denne historien er hentet fra boka «Paa Asbjørnsens stier» som kom ut i 1937. Også i bøkene «Tiden som svandt I og II» (1932) er det historier fra Østmarka.

(Paul Bukier: «Paa Asbjørnsens stier», Gyldendal forlag, 1937)

Halvdan Hydle jaktet på eneboere

Halvdan Hydle var journalist i Aftenposten og var med da politiet i Aker forsøkte å ta eneboerne Albert og Johan Næss. Jakten på disse to ble en større avisartikkel i 1934 og senere en viktig del av boka «Veier og sideveier» som kom i 1936.

Det er lett å romantisere over to eneboere som livnærer seg av jakt og fiske og bor i egenoppsatte, ulovlige hytter. Denne romantiseringen har kanskje jeg også bidratt til i «Østmarka fra A til Å»-boka. Men ifølge Hydle og hans venner i politiet var Næss-brødrene ikke annet enn lovbrytere, krypskyttere og noen regelrette slubberter. Et avsnitt i boka lyder:

«Men det rare er at skolegutter i Aker, som efterhånden har lært sig å søke innover i Østmarken, hører om disse to og tenker på dem med en slags uklar beundring, i slekt med den vi følte for Gjøngehøvdingen og Robin Hood. … Det alene forklarer at Johan og Albert ofres så megen trykksverte ved denne leilighet. Fordi de har prestert å leve en menneskealder hinsides lov og rett, i hovedstadens umiddelbare naboskap.»

(Halvdan Hydle: «Veier og sideveier», Gyldendal forlag, 1936)

Ribsskog i Rælingen, Mørch i Lørenskog og Aars i Enebakk

Øyvin Ribsskog (1906 – 1976) var en meget skrivefør lensmann fra Aurskog. I tillegg til å håndheve loven øst for Østmarka, samlet han historier og ga ut flere bøker med skildringer av folk og liv på Romerike og i Østmarka i første halvdel av 1900-tallet – og også i eldre tider. I boka «Rovdyrjegere på Romerike» presenterer Ribsskog bjørnejegeren Holm Hanssen Egeberg som bodde på Egeberg sør for Børtervann, og vi får høre om eneboerkvinnen Rønnaug som holdt til ved Fløyta i Losbyvassdraget. Mest artig lesning er kanskje likevel kapittelet med tittelen «En mann i villmarka» hvor forfatteren forteller om Johan Knudsen Korsvegen som hadde sitt enkle krypinn ved Bjørtjern, sørvest for Ramstadsjøen i Rælingen. Ribsskog skrev historiene i den dialektformen han hadde blitt fortalt dem, eller kanskje nettopp i det målføret han selv brukte. Dermed kunne et par setninger lyde slik:

«Lengden på hytta var akkerat telmåld etter senga, så’n kunja ligge rett. Ellesen måtja’n sitja den stønna han var i hytta.»

Edvard Mørch (1828 – 1908) hadde i sin bok «Kristiania-minder» med et kapittel om eneboerkvinnen Rønnaug som også Ribsskog skrev om. Ellers er Mørchs tekster i hovedsak om hovedstadens sosietetsliv, med blant annet stoff om Losby gods. Edvard Mørch var jurist og jobbet som sorenskriver på Romerike. Han var nevø av Thomas J. Heftyes kone, og tillot seg å beskrive sin onkel, den velstående Sarabråten-eieren, på denne ikke særlig positive måte i nevnte bok:

«Han manglede evnen til at føre en længre samtale. Neppe havde han indladt sig med en af sine gjester og derunder ladet falde en eller anden tankevegtig ytring, som det kunde have været af interesse at drøfte lidt nøiere, før hans urolige ånd drev ham hen til en anden gjest, for atter at forlade denne på samme flygtige måde. Jeg ved aldrig at have seet ham som leder af en alminderlig længre konversation.»

Ferdinand Aars (1902 – 1965) føyer seg også naturlig inn i kretsen av småbokforfattere med hjertet i Østmarka. Aars var formann i OFA (Oslomarkas Fiskeadministrasjon) i over 20 år og skrev flere bøker og artikler med tema fiske og friluftsliv. I boka «Livet på skauen» hadde flere av historiene også handling lagt til Østmarka. Som den muntre fortellingen om den gangen forfatteren var med på tur med Børtervanns stolte skip; Lerken. Historien hadde tittelen «Lerketur» med undertittelen «Som handler om ett av verdens syv undere.»

(Øyvin Ribsskog: «Rovdyrjegere på Romerike», Akershus Arbeiderblads trykkeri, 1953)
(Edv. Mørch: «Kristiania-minder», Aschehougs forlag, 1904)
(Ferdinand Aars: «Livet på skauen», Johan Grundt Tanums forlag, 1937)

Nyere bøker

Også de siste 20 – 30 årene har det kommet ut små bøker med stoff fra Østmarka som bør nevnes i denne sammenheng. Trond Buruds (1952 – 2025) to bøker er et must for alle Østmarkavandrere, særlig dere som bruker den sørlige delen av marka, Rausjømarka. «Opplevd og hørt i Rausjø» kom i 1992 og ble raskt utsolgt. Fem år etter ga Trond ut en revidert og omarbeidet utgave av den første med tittelen «Vandring i Østmarka naturreservat».

En annen artig utgivelse som også må til for oss Østmarka-nerder som vil ha boksamlingen om dette temaet komplett, er Ella Bergs (1920 – 2018) hefte «Minner og dikt». Her forteller forfatteren om oppvekst på plassen Svarthol ved Bindingsvann og skoleår på Rausjø skole. Boka kom ut i 2007.

Bernt Bjørnholdt (1900 – 2002) har bodd og jobbet i Østmarka en stor del av sitt liv. Med bosted på både Langbråten ved Bindingsvann, Bøvelstad, Skjelbreia og Vangen, er det et stort geografisk område han har kjennskap til. I boka «Minner fra et skogsliv» som kom ut samme året som han døde, deler han minner og historier med leserne.

Lørenskog historielag har de siste årene også gitt ut flere hefter med stoff hentet fra Østmarka. Særlig bør nevnes Helen Østbyes hefte om de originale Grønberg-brødrene som kom i 2013 – mye sær lokalhistorie samlet i et enkelt men innholdsrikt hefte.

Bøker på Heikampen.no

Flere av bøkene omtalt i denne artikkelen finner du her på Heikampen.no. Bruk søkefeltet. Et flertall av bøkene er også lenket til digitale utgaver hos Nasjonalbiblioteket.

Anbefaling fra Even Saugstad:

Låne eller kjøpe gamle bøker?

De fleste av de nevnte bøkene er utsolgt fra forlag eller utgiver. Men du kan finne noen av dem på antikvariat og bruktmarkeder. En idé kan være å søke på www.antikvariat.net.
Heftet om Grønbergbrødrene kan fortsatt bestilles fra Lørenskog historielag. (http://lorenskog.historielag.no/)
Flere av bøkene lånes også ut på biblioteket. Sjekk ut www.deichman.no eller ditt nærmeste bibliotek.
Nasjonalbiblioteket har også lagt ut en mengde gamle bøker fullt scannet og tilgjengelige. Sjekk ut www.nb.no.

God bokjakt!

Teksten har tidligere stått som en artikkel i Østmarkabloggen «Østafor byen og vestafor Øyeren» som skrives av Even Saugstad. Den er også gjengitt i boka «50 historier fra Østmarka» (2020). Sjekk ut www.østafor.no for flere historier.

Om Even Saugstad

Even Saugstad (1960) er forfatter, journalist, frilansformidler, typograf og forlegger. Han driver sitt eget forlag, Frie Fuglers Forlag, og skriver i hovedsak om lokalhistorie og friluftsliv, med fokus på Østmarka. Han kombinerer lokalhistorie, naturformidling, fotografier og levende anekdoter— gjennom bøker, foredrag og turer. Saugstad og samboer Irene drev i 11 sesonger Sandbakken Markastue i Østmarka.