Foto: Heikampen.no.
Ernst Bjerknes - ingeniøren som tegnet verdens første skikart
Skrevet av Arne Henrik Frogh
Publisert 10.09.2026
Ernst Bjerknes var en allsidig og viljesterk mann som satte spor etter seg på mange områder.
Innledning
Vinteren 1890 publiserte Ernst Wilhelm Bjerknes et kart som skulle få en spesiell plass i norsk friluftshistorie. «Kart over Nordmarken og Sörkedalen for Skilöbere og Turister» regnes som verdens første skikart. Det var laget av en ivrig og dyktig skiløper som kjente behovet for et kart tilpasset dem som beveget seg gjennom Nordmarka vinterstid.
Bjerknes var imidlertid langt mer enn mannen bak et kart. Han var blant pionerene i den organiserte skiidretten, deltok i verdens første 50-kilometersrenn på ski og fikk senere en sentral rolle som ingeniør og byplanlegger i Kristiania. Han var også en dyktig tegner og forfatter, og han utviklet en skibinding som ble patentert under navnet «Exelsior-binding».
Gjennom et langt liv satte han spor i Nordmarka, Kristiania og en rekke andre steder i Norge.
1. Familien Bjerknes
Ernst Wilhelm Bjerknes ble født i Kristiania i 1865 og vokste opp i en familie hvor vitenskap, læring og friluftsliv sto sentralt. Faren, Carl Anton Bjerknes (1825–1903), var matematiker, fysiker og professor ved Universitetet i Kristiania. Han regnes som en av Norges fremste naturvitenskapsmenn på 1800-tallet og ble internasjonalt kjent for sine arbeider innen hydrodynamikk. I tillegg skrev han den første større biografien om Niels Henrik Abel, og fikk stor betydning for utviklingen av matematikk og naturvitenskap i Norge.
Moren var Aletta Wilhelmina Dorothea Bjerknes, født Koren (1837–1923).
Sammen fikk de fem barn:
- Elen Birgitte Marie Bjerknes (1860–1900), guvernante og lærer. Hun utvandret til USA, vendte senere tilbake til Norge og reiste deretter på nytt til USA. Under den siste reisen opplevde hun en langvarig karantene om bord på D/S Normannia, og ble syk og varig traumatisert. I boken Kolerafangerne paa Normannia. Et kulturbillede (1893) forteller hun om opplevelsene.
- Vilhelm Friman Koren Bjerknes (1862–1951), fysiker, matematiker og professor som utarbeidet grunnlaget for moderne meteorologi. Han etablerte Bergenskolen i meteorologi.
- Aletta Elisabeth Bjerknes (1863–1956), gift Aletta Elisabeth Carlsdatter Holwech.
- Ernst Wilhelm Bjerknes (1865–1955) bygnings-, vei- og jernbaneingeniør, skiløper, tegner, forfatter og karttegner.
- Karl Abraham Bjerknes (1867–1890) hadde norsk og engelsk styrmannseksamen. Han omkom 23 år gammel da dampskipet han seilte med som tredjestyrmann forliste i en tropisk syklon i Karibia ved Saint Thomas på De amerikanske jomfruøyer.
Familien Bjerknes bodde flere steder i Kristiania. Den lengste perioden hadde barna i Professorbyen i Ullevålsveien 14. Familien bodde også på Lille Valle i huset som fortsatt står med adresse: Vallegata 5 (Herzog 2025). Senere flyttet de til Homansbyen.
I sine erindringsbøker beskriver Ernst Bjerknes1 oppveksten som trygg og god. Søsknene var aktive året rundt. De drev med dans, turn, sykkel og ski. Han forteller også at faren leste høyt for familien gjennom hele oppveksten – en tradisjon som må ha satt sitt preg på hjemmet.
I 1893 giftet Ernst Bjerknes seg med Gunhilde Henrikke Grauer (1863–1899). Ekteparet fikk to barn: Karl (1894–1897), som døde bare tre år gammel, og Aslaug (1896–1986). Gunhilde Bjerknes døde av svangerskapskomplikasjoner i 1899.
Bjerknes giftet seg på nytt i 1901 med Cecilie Marie Jansen Scharffenberg (1868–1934), som tidligere hadde vært gift med Herman Jansen.
Datteren Aslaug giftet seg med Hans Edward Halberg Hansen fra Danmark, og de utvandret til USA og bosatte seg i New Orleans i 1920. Aslaug tok etternavnet Hansen, og de fikk fire barn.
Erindringsbøkene til Bjerknes består av to redigerte samlinger med brev og tegninger fra Norge i «åtti-årene», skrevet til datteren og barnebarna i USA. Den opprinnelige fellestittelen på brevene var «Bestefar tegner og forteller».2
Tekstene ble også publisert i aviser og tidsskrifter før de kom i bokform.
Bøkene:
- «Med ski, velosiped og skissebok. Minner fra åtti-årenes Norge» (1944)
- «Barndom og ungdom i bygd og by. Minner fra åtti-årenes Norge» (1945)
2. Oppveksten i Kristiania
«Herfra har vår nasjonale idrett fra de første spede tiltak spredt seg utover verden og utviklet sig til den internasjonale sport som den er i dag. Iversløkka var våre skiløperes eldorado i 70-årene. Den var i store trekk begrenset av Akersbakken, Bergstien og Herman Foss gate, og mellem disse gater senket dalen sig ned mot Akersbekken, som nu ligger dypt under Uelands gate. (…). Fra Bergstien hadde man ganske små og slake bakker ned til den nesten flate dalbunn, og herfra øket bakkene jevnt til begge sider og blev høiere og brattere, helt til de nådde den store ”Premiebakke” fra ”Det gule huset”. Hoppet i denne bakke har antagelig vært anbragt ved toppen av trappen i Brandts gate eller kanskje noe nærmere (Ila) folkeskolen, og unnarennet gikk tvers over Waldemar Thranes gate og ned i dalbunnen dypt under Bjerregaards gate. Det var en prektig bakke efter datidens forhold» (Bjerknes 1944).
Det var i dette miljøet Bjerknes utviklet både skiferdighetene og interessen for Nordmarka som senere gjorde at han bestemte seg for å lage verdens første skikart.
Etter hvert ble skiturene lengre. Familien gikk inn til Sognsvann, Maridalsvannet og videre inn i Nordmarka. Senere fortsatte Bjerknes med enda lengre turer sammen med storebroren Vilhelm og gode kamerater.
Friluftslivet var ikke begrenset til dette. Om vinteren gikk de også på skøyter på fjordisen utenfor Akershus festning. Om sommeren gikk turene til Sarabråten, Sognsvann, Maridalen og Trollvann, alltid med nistepakker i sekken. De gikk også lengre fotturer, og en tur til Krokkleiva var så lang at den måtte de gjennomføre over to dager.
Familien Bjerknes hadde god økonomi, og ferierte regelmessig på Krødsherad og på Leangen i Asker.
Barne- og ungdomsårene var likevel ikke uten motgang. I familien hadde unge Ernst kallenavnet «Skranglesta’n». Han var lang og tynn, og var fysisk skrøpelig. I en periode fikk han også «hjerteklapp» ved fysiske anstrengelser, med treningsforbud som resultat.
I ungdomstiden skadet han det ene kneet under skihopping på Gaustad. Skaden var så alvorlig at han måtte bruke stålskinne i flere år.
Bjerknes hadde også store lese- og skrivevansker – det vi i dag ville omtale som dysleksi. I sine erindringsbøker forteller han hvordan slike vansker den gangen ofte ble feilaktig forklart med dovenskap. Samtidig hadde han et godt talent for tegning, matematikk og naturfag.
Han strøk to ganger til middelskoleeksamen, og ble anbefalt å søke Kristiania Tekniske Skole (etablert i 1873).4 Der var det opptaksprøvene – og ikke middelskoleeksamen – som avgjorde opptaket. Prøvene besto han, og dette ble starten på en treårig ingeniørutdannelse som skulle få stor betydning for resten av livet.
3. En allsidig idrettsutøver
Da Bjerknes var i begynnelsen av 20-årene, var skiidretten inne i en rivende utvikling i Kristiania og omegn. En rekke klubber ble etablert. Konkurransene fikk stadig større oppslutning, og flere oppdaget Nordmarka som turområde. Bjerknes var en del av denne utviklingen – både som aktiv skiløper og som en av dem som bidro til å forme det organiserte friluftslivet.
Den andre store, og konkurrerende, sykkelklubben var Kristiania Bicycle-Klub, som arrangerte sykkelløp på en travbane hos verkseier Berg på Slependen i Bærum (Apenes 1993).
Den utrettelige Bjerknes var også med på å stifte Kristiania Skiløperforening i 18865. Foreningen hadde sitt utspring i Sagene Skiklubb og skilte seg ut ved å være åpen for alle, også kvinner.
Klubben leide først lokaler på Kamphaug gård i Nordmarka, senere på Grøttum gård i Sørkedalen fra 1889. Grøttum ble med det samlingsstedet for turer, konkurranser, overnatting og sosiale sammenkomster. På Grøttum hadde foreningen en egen dagbok hvor alle aktiviteter og skiturer ble nedtegnet (Bjerknes 1944).
Bjerknes var også konkurranseløper. Han deltok flere ganger i Husebyrennet, som i 1879 hadde overtatt som landets viktigste sted for skiarrangement etter Iversløkken. Rennet hadde to til fire disipliner i perioden 1879 – 1891. I begynnelsen var poengene som ble tildelt av dommere det sentrale, så kom tid og lengde med i vurderingen. Den beste i kombinasjonen ble utropt til vinner. Hopping og langrenn ble avholdt i hele perioden, i enkelte år var svingrenn og utfor med i programmet.
Langrennet var nok favorittøvelsen til Bjerknes. I en av bøkene skriver han om et av hopprennene hvor han skriver: «(jeg) var bevisstløs før jeg kom til hoppet» i Husebybakken/Kastellbakken i 1885 (Bjerknes 1944).
I 1886 ble disiplinen «4 kilometersrennet» forlenget til 12 kilometer (noen steder står det 11 km). Den nye distansen vakte både oppsikt og bekymringer. Enkelte mente dette var en «lettsindig omgang med løpernes liv og helse», noe som sier mye om hvor ung konkurranseidretten fortsatt var.
De som var bekymret, hadde nok ikke hørt om skirennet som ble arrangert i Jokkmokk i Nord-Sverige i april 1884 med en distanse på hele 220 km, og med en vinnertid på 21 timer (Gotaas 2013).
Bjerknes deltok også i Vassrenn’et på 20 km, som senere ble forlenget til 25 km. Her var løypen oppgått og merket med tøyremser, og rennet gikk fra Majorstuen via Gaustad til Holmenkollen, Bogstad og Ullernåsen før løperne vendte tilbake til Majorstuen. Dette rennet regnes som det første skirennet i Norge hvor det var tillatt å benytte to staver.
Bjerknes trente godt vinteren 1887/1888. I en av bøkene beskriver han en lengre skitur i julen 1887, hvor han gikk 450 km på ski. Sammen med fetter Anders gikk han fra Kristiania til Nedre Eiker for å delta på et juleball.
Neste dag gikk de videre til Sandsvær og Kongsberg, hvor Bjerknes besøkte Sølvverksdirektør Paul Hansen Birch Holmen (1822-1900), som hadde vært kollega med hans far Carl Anton Bjerknes, da han arbeidet ved Sølvverket i perioden 1849-1852.
Dagen etter gikk de til Notodden. Her splittet de lag, og Bjerknes gikk alene til Gvarv og Bø i Telemark, tilbake til Nedre Eiker og deretter hjem til Kristiania (Bjerknes 1945, Gotaas 2013).
Høydepunktet i Bjerknes’ skikarriere kom vinteren 1888.
Skiforeningen arrangerte da verdens første 50-kilometersrenn på ski. Kunngjøringen skjedde allerede i desember 1886 slik at løperne kunne forberede seg på ordentlig vis.
Løperne gikk to runder à 25 km med start og mål på Majorstuen. Traseen gikk til Gaustad, videre til Vettakollen, så langs Holmenkollåsen til Voksen og ned til Bogstadvannet og inn Tangen hvor de snudde og gikk Bogstadvannet på langs videre til Røa og Ullernåsen ned til Huseby og Skøyen, og videre til Majorstuen.
Underveis kunne de drikke vann fra en bøtte som stod på Tangen, og deltakerne fikk kaffe og smørbrød da de passerte Majorstuen.
Som de andre løperne gikk Bjerknes på relativt lange ski, og hadde varierende glid. Det som skilte ham fra de andre var at han gikk med «lauparsko» som han satte ned i støvlene som var fastskrudd til skiene. Bindingen som han selv hadde utviklet var Exelsior-bindingen (Berg 1993). Som de andre gikk han med to staver.
Bjerknes fullførte rennet på 4 timer, 35 minutter og 48 sekunder, bare 26 sekunder bak tredjeplassen. Dermed ble han nummer fire i historiens første 50-kilometersrenn, og han ble den best plasserte løperen fra Kristiania («beste bygutt»).
Premien han mottok var et sølvbestikk til en person – skje, gaffel, kniv og teskje. Vinneren, Torjus Hemmestveit fra Morgedal, mottok 400 kroner. Nummer 2 fikk et lommeur i gull, og nummer 3 fikk et lommeur i sølv.
32 løpere var opprinnelig påmeldt, 17 startet og 12 løpere kom i mål.
Resultatlisten nedenfor viser de fire beste løperne samt sistemann og eldste deltaker. Fem løpere brøt etter første runde.
| Navn (alder) | Tilhørighet | Tid | |
|---|---|---|---|
| 1 | Torjus Hemmestveit (27) | Morgedal | 4.26.30 |
| 2 | Peder Eliassen (23) | Løiten Skiløperforening | 4.28.48 |
| 3 | Nils Kamphaug (23) | Kristiania Skiløperforening | 4.35.22 |
| 4 | Ernst Bjerknes (22) | Kristiania Skiløperforening | 4.35.48 |
| - | - | - | - |
| 12 | Ole Pedersen (51 år) | Sandvika (yrkesfisker) | 5.31.58 |
Fjerdeplassen var Ernst Bjerknes’ fremste idrettsprestasjon. Den blir ikke mindre bemerkelsesverdig når vi vet at han hadde slitt med betydelige helseproblemer i oppveksten.
5 I artikkelen benyttes skrivemåten «Kristiania Skiløperforening», i samsvar med Ernst Bjerknes’ egne bøker. ↑
4. Verdens første skikart
I Den norske Turistforenings årbok for 1871 ble artikkelen «Om Nordmarken» publisert. Den var skrevet av juristen, forsikringsmannen og hoppdommeren Jørgen Gjerdrum (1819–1875), som i yngre dager hadde brukt mye av sin tid i Nordmarka.
Selv om artikkelen bare er på 18 sider, blir den betraktet som den første grundige turguiden for Nordmarka (Moland 2006), og det første analytisk beskrivende verk om Nordmarka (Smith-Simonsen 2012).
Det var god etterspørsel etter artikkelen, så året etter ble den trykket på baksiden av rektangelkartet B19 Hønefos (Nordhagen og Berg 1872), og i 1887 ble den publisert som et eget hefte med tittelen «Nordmarken» (Gjerdrum 1887).
Dette representerte en ny måte å planlegge fotturer i Nordmarka, men for skiløpere var artikkelen av mindre praktisk betydning. Kartene var heller ikke egnet for dette formålet.
Artikkelen beskriver «sommerruter», og kartene var delt opp på en måte som gjorde dem vanskelige å bruke under lange vinterturer, og de ga ingen informasjon om hvilke traseer som faktisk lot seg gå på ski.
Bjerknes erfarte det samme på sine mange turer, og da han «luftet» tanken om et eget skikart internt i skiløperforeningen på Grøttum fikk han god respons (Alsvik 2004).
Bjerknes hadde gode forutsetninger for å utarbeide og tegne et skikart. Han kjente Nordmarka som skiløper, var utdannet ingeniør med landmåling i fagkretsen, tegnet godt og hadde gjennom konkurranser og utallige turer lært hvilke opplysninger skiløpere faktisk ønsket og trengte.
Resultatet ble «Kart over Nordmarken og Sörkedalen for Skilöbere og Turister» (1890).
Kartet regnes som verdens første skikart. På tittelsiden valgte Bjerknes å avbilde Grøttum gård i vakre Sørkedalen. I hvert av kartets hjørner finnes en vignett med henholdsvis Grøttum, Frønsvollen, Fyllingen og Skjærsjøen – alle tegnet av Bjerknes.
Det var naturlig at Grøttum fikk den fremtredende plassen på omslaget, siden Kristiania Skiløperforening hadde sitt faste tilholdssted her.
Geografisk dekker kartet området fra Majorstuen i sør til Kikuttoppen i nord, Øvre Lyse i vest og hele Maridalsvannet i øst. Kartet omfatter dermed de områdene datidens skiløpere brukte mest.
Kartet har målestokk 1:30 000, og ekvidistansen er 20 meter. Kartformatet er: 54,7 x 68,7 cm.
Kartet har følgende tegnforklaring:
- Hovedvei, rodelagt vei
- Kjørevei, god gårdsvei
- Mindre god gårdsvei, sterk fotsti
- Liten fotsti
- Alminnelig beferdet ski- og vintervei
- Mindre beferdet ski- og vintervei
- Bratte bakker eller bratte svinger
- Skibakker
- Store skibakker
- Kirke, kapell
- Gård
- Plass, seter
- Sag, mølle
- Steinbrudd
- Nattlogi og mat
Det er et vakkert kart. Det har et hendig format og fine tegninger, og ikke minst har Bjerknes brukt duse farger. Flatefargene går i grått og blått, og kartmargen er lys (gulhvitt etter mange år). Gråfargen er i sjatteringer for å vise terrengets formasjoner.
Bjerknes’ kart ble trykt som fargelitografi, som var en vanlig metode for kartproduksjon mot slutten av 1800-tallet. Kartbildet ble fremstilt på litografiske trykkformer, opprinnelig planslipte kalksteiner, der prinsippet var at fett og vann avviser hverandre. De tegnede partiene tok imot trykkfargen, mens de øvrige områdene avviste den.
Ved fargelitografi ble de forskjellige fargene normalt trykt hver for seg. Det innebar at samme kartark måtte gjennom pressen flere ganger, med en egen trykkform for hver farge. Det stilte store krav til nøyaktighet for at fargene skulle treffe riktig i forhold til hverandre.
Bevarte eksemplarer av skikartet viser enkelte variasjoner i hvor kraftig fargene fremstår. Slike forskjeller behøver ikke å bety at kartene tilhører forskjellige utgaver eller opplag. De kan også ha oppstått under selve trykkingen, gjennom variasjoner i innfarging, trykk eller mellom ulike trykkomganger.
Kartet ble litografert av L. Leisner ved Den private Opmaalings lithografiske Anstalt i Kristiania.
Teksten er i sort og rødt, og skiveiene er inntegnet med rødt. Bratte bakker og hoppbakker er også markert med rødt, og det er understrekninger av de gårdene som tilbyr nattlogi og mat.
Kartet oppleves som lyst og vennlig. Dette står i kontrast til både eldre kart og skikartene fra perioden 1895-1928, hvor detaljrikdommen og de mørke fargene virker dominerende.
I artikkelen «Historien om verdens første skikart» skriver Bård Alsvik om kartgrafiker Sverre Holm som i 1962 mente at grunnlaget for skikartet var to kart utgitt av Norges Geografiske Oppmåling (NGO); Kristiania og omegn (1887) – blad V – Sørkedalen og blad VI – Maridalen (totalt var det seks kartblad i denne serien) (Alsvik 2004).
Tallak Moland kom med supplerende informasjon. Han skriver at Ernst Bjerknes tok kontakt med NGO for å be om tillatelse til å bruke deres kart som grunnlag for sitt eget skikart. NGO avslo forespørselen, men de ga ham tillatelse til å tegne skiløypene inn i eksisterende NGO-kart. Bjerknes ønsket et spesialisert kart med et utsnitt fra eksisterende kart, så han fulgte et råd fra en tidligere lærer på Oslo Tekniske Skole som hevdet det var lov å kopiere offentlige kart så lenge målestokken ble endret (Moland 2006).
Det hører med til historien at Bjerknes var arbeidssøkende da han på egen regning utarbeidet og tegnet skikartet. Det er derfor nærliggende å anta at prosjektet også hadde en økonomisk side.
Molland skriver at Bjerknes på denne tiden sto overfor et veivalg: enten å søke «lykken» i Fristaten Kongo eller å satse på realiseringen av skikartet (Moland 2006). Valget skulle få stor betydning, både for Bjerknes selv og for norsk skihistorie.
På denne tiden fantes ingen merkede løyper, og mange av rutene ble bare brukt av et fåtall mennesker. Bjerknes måtte derfor reise fra plass til plass og spørre kjentfolk hvor det var mulig å ta seg frem på ski. Svarene var ofte usikre. Mange mente enkelte strekninger var umulige å forsere vinterstid.
Etter hvert fant han en metode som ga bedre svar.
I stedet for å spørre de fastboende om skiløpere som han selv – bygutten Ernst Bjerknes – kunne gå der, spurte han om Nils Kamphaug (1864-1923) kunne klare det. Svaret var nesten alltid ja når Kamphaug var rollemodellen6.
Kamphaug var på den tiden kjent som en av datidens fremste skiløpere. Kamphaug ble født på Sandungskalven og vokste opp på Kamphaug gård, og han var en meget dyktig skiløper som kjente Nordmarka. Dersom han kunne ta seg frem, mente skogsfolkene at traseen måtte være farbar.
Bjerknes gikk selv opp store deler av traseene som senere ble tegnet inn. Ski- og vinterveiene ble markert med røde linjer, eller med stiplede linjer for «mindre beferdede ski- og vintervei».
Bratte bakker og skarpe svinger fikk egne markeringer, hoppbakker ble tegnet inn, og steder som kunne tilby «natlogi og mad» ble fremhevet med en rød strek under gårdsnavnet.
Dette kartet var laget av en skiløper – for skiløpere.
Da kartet var ferdig trykket i mars 1890, ble det i forbindelse med foreningens generalforsamling diskutert muligheten for å merke skiløypene. Før foreningen fikk snakket med skogeier Carl Otto Løvenskiold, ble forslaget omtalt i Aftenposten, og straks etter fikk foreningen tilsendt et brev fra skogeieren, som skrev at det er forbudt å blinke ut løyper.
Da foreningen bedyret at de hadde planlagt å søke om tillatelse til å merke løypene, og at merkingen var ment å skje med maling, fikk de et endelig avslag. Nærmest et dobbeltvedtak.
Ernst Bjerknes var, som nevnt, også kartutgiver. Han solgte skikartet via forhandlere og han rykket inn annonser i Aftenposten. Nedenfor er de tre variantene som finnes i Aftenpostens arkiv. Verdt å merke seg at annonsen fra 1895 ble rykket inn i samme periode som det første skikartet til Kristian Petersen ble publisert, et kart som dekket et større areal enn kartet til Bjerknes.7
Skihistorikeren Jakob Vaage beskriver og kommenterer skikartet til Bjerknes i en artikkel i Skiforeningens Årbok for 1969. Han skriver at det nok mangler tre gårder på skikartet som hadde fortjent en rød understrekning, nemlig Fyllingen, Bonna og Ullevålseter (Vaage 1969).
Det kan være at det finnes eksemplarer som mangler disse understrekningene, men ved en gjennomgang av flere karteksemplarer er det bare Ullevålseter som mangler understrekning. Men på to av kartene er det små skjevheter, ved at plasseringen av understrekningene varierer. På et av eksemplarene er streken lagt tvers over, og ikke under tekstene, for Fyllingen og Bonna. Dette indikerer at trykkeprosessen var noe unøyaktig og at det derfor finnes trykkvariasjoner av kartet. Det samme kunne skje i forbindelse med boktrykking.
I en reproduksjon i 2/3 størrelse, som er vedlagt erindringsboken «Barndom og ungdom i bygd og by» (Bjerknes 1944), er 25 km-traseen fra 1888 inntegnet (som da ble gått to ganger).
Det hører med til historien om merking av løyper at veidirektør Hans Hagerup Krag (1829-1907), som også var en visjonær og energisk ingeniør, allerede i 1884 skal ha foreslått at Skiforeningen skulle merke skiløypene på både Tryvann og Vettakollen. Dette ble ikke realisert.
Samme år fikk han flertall for at Skiforeningen skulle montere en tavle på Frognerseteren, hvor dagens føremelding kunne noteres (Nielsen jr. 1967).
I beretningen for Skiforeningen i Årbok 1934 står det at den organiserte merkingen av skiløyper i regi av Skiforeningen startet i Østmarka i 1934 (røde løyper). I samme beretning står det at arbeidet skal påbegynnes i Nordmarka (Nord) i 1935, gitt tillatelse av grunneierne (Bloch Hansen 1934).
Til grunn for dette arbeidet var «fargekonvensjonen», som ble inngått mellom Skiforeningen og Friluftsklubben i 1928. Skiløyper skulle merkes rødt, og sommerveier merkes blått (Markalars.no).
6 Det hører med til historien at det skilte bare 26 sekunder mellom Kamphaug og Bjerknes i 50-kilometersrennet i 1888. ↑
7 Kartet dekker hele Nordmarka og Krokskogen, og har målestokk: 1:60 000 og ekvidistanse: 30 meter. Format: 60 x 54 cm. Kristian Petersen var karttegner ved NGO, men kartet ble utarbeidet av ham privat og utgitt av Larsens Våbenforretning. Kartet har færre kartforklaringer enn Bjerknes 1890, men nederst på kartet er det flere turbeskrivelser. ↑
5. Ingeniør og byplanlegger
Samme år som skikartet ble utgitt, sto Ernst Bjerknes ved begynnelsen av en lang yrkeskarriere som ingeniør. De neste tiårene kom han til å arbeide med veier, jernbane, oppmåling og byplanlegging – fagområder som fikk stadig større betydning i en tid da industrien ekspanderte, jernbanenettet ble utbygget og Kristiania vokste i raskt tempo og det var et tiltagende behov for offentlige reguleringsplaner.
Etter endt utdannelse ved Kristiania Tekniske Skole fortsatte Bjerknes studiene ved Technische Hochschule i Berlin (Charlottenburg), hvor han fordypet seg i jernbaneanlegg. Oppholdet ga ham også innsikt i moderne europeisk ingeniørarbeid og byplanlegging.
Fra 1891 arbeidet Bjerknes for Statens veivesen, hvor han også som student hadde arbeidet tre somre som landmåler i store deler av Vestlandet, Jotunheimen og strøka innafor og nedafor. Det var veidirektør Krag som ansatte Ernst Bjerknes, både til sommerarbeidet og den faste stillingen i veivesenet.
Etter en tid i veivesenet ble Bjerknes ansatt i Statens Jernbane, da som leder for arbeidet med fremføringen av Dovrebanen i den nedre delen av Gudbrandsdalen.
Han giftet seg med Gunhilde i 1893, og familien bodde i Sør-Fron i Gudbrandsdalen.
Ved siden av arbeidet og familielivet gikk Bjerknes både fot- og skiturer.
I en av erindringsbøkene beskriver han med stor innlevelse hvordan befolkningen reagerte med mistro da de så at han på fritiden gikk ski i dalsidene. På den tiden var ski generelt lite brukt i Gudbrandsdalen, og i bygdene ellers. De som brukte ski som Bjerknes, bodde i Telemark (som var unntaket), og i Kristiania. I resten av landet ble ski brukt for å komme seg frem i dyp snø på flatmark.
I forbindelse med Bjerknes sin 60-års dag skrev Aftenposten en kortfattet omtale av ham. Det som kom med – sidestilt med skikartet over Nordmarka – var om hans tid i Gudbrandsdalen; «Ski var den gang så å si ukjent blant Gudbrandsdalens befolkning».
Bjerknes tok selv initiativet til stiftelsen av Sør-Frons Skilag i 1893, som igjen inspirerte til dannelsen av flere skilag høyere opp i Gudbrandsdalen.
Etter at jernbanen gjennom Gudbrandsdalen var fullført i 1896, søkte Bjerknes seg tilbake til Kristiania. I 1897 ble han ansatt som førsteassistent ved Kristiania Opmålingsvæsen, og familien flyttet fra Sør-Fron til Griffenfeldts gate 18.
Arbeidsoppgavene Bjerknes fikk tildelt i oppmålingsvesenet var oppmåling og kartlegging av Kristiania. I januar 1903 begikk reguleringssjef Theodor Gallus selvmord ved at han skjøt seg med en revolver. Dette var særlig dramatisk da det skjedde på kontoret, som var lokalisert i en leilighet i «Maltheby», en forretnings- og leiegård i krysset Akersgaten og Teatergaten. Her arbeidet Gallus i «stuen», nærmest i en «åpen løsning» hvor også kolleger og besøkende oppholdt seg. Bjerknes hadde et lite avlukke ved siden av stuen, hvor det var plass til ham selv, en stol og et tegnebord – og ikke noe annet.
Gallus hadde visstnok en legendarisk god hukommelse, med den følge at arkivet til Oppmålingsvesenet var tilsvarende dårlig. Bakgrunnen for selvmordet hadde nok flere årsaker. Kristianiakrakket og konsekvensene av dette er nevnt som en mulig årsak (Bjerknes 1949).
Som følge av den tragiske hendelsen ble Bjerknes konstituert som reguleringssjef, og med dette fikk han en meget sentral rolle i arbeidet med å forme og utvikle Kristiania.
Arbeidet ga ham samtidig et kritisk blikk på datidens byutvikling.
Mange reguleringsplaner bygget på lange, rette gateløp trukket med linjal over kartet, ofte uten større hensyn til terreng og landskap. Bjerknes mente denne måten å planlegge byen på var både kostbar og lite heldig. Den førte til store terrenginngrep, høye utgifter og et bymiljø som lett kunne bli ensformig.
I foredrag og artikler argumenterte han for en annen tilnærming. Inspirert av den østerrikske arkitekten og byplanleggeren Camillo Sitte ønsket han at gater og plasser i større grad skulle følge terrengets naturlige former. En by burde utvikles i samspill med landskapet, ikke i motsetning til det.
Som eksempel på hvordan slike planer fremstod viser Lars Roede til «Kart over Christiania 1889»9, som i sin tid var bilag til sak nr. 52/1889 i Kristiania kommune (Roede 2016). https://digitaltmuseum.org/021046922897/kart-over-christiania-kart
Bjerknes’ synspunkter vakte sterke reaksjoner og kostet ham muligheten til en videre karriere i Kristiania kommune.
Bjerknes skriver om dette i en lengre artikkel i St. Hallvard i 1949, «Oslos regulering. 50 års minne». Ett avsnitt er av særlig interesse fordi innholdet knytter seg til foredraget han holdt om «Reguleringsforholdene i Kristiania» i Den Polytekniske Forening i 1905. Her rettet han skarp kritikk mot kommunens arbeid, noe som utløste en livlig debatt.
Etter foredraget ble konst. reguleringssjef Bjerknes innkalt til sin overordnede, overingeniør Roshauw, som ifølge Bjerknes skal ha sagt at «…det var en skam av en kommunal funksjonær å skite i egen rede». Hvorpå Bjerknes hadde svart, uten å betenke seg: «jeg syntes det var bedre å si i fra enn å bli liggende i skitten» (Bjerknes 1949).
Internt i kommunen ble han av mange betraktet som illojal. I 1906 valgte han å forlate stillingen, men fortsatte som sekretær i reguleringskommisjonen frem til 1908.
I samme periode ble han tildelt «Sundts stipend for 1907», som ga ham permisjon og anledning til å studere utviklingen av industriområder i Tyskland.
Da Bjerknes vendte tilbake fra Tyskland, var det meningen at han skulle arbeide med kommunens generalplan. Slik gikk det ikke. I artikkelen fra 1949 skriver Bjerknes: «…da vi ikke kunne bli enige om prinsippene, fant jeg at jeg måtte trekke meg tilbake fra min stilling i kommunen!» (Bjerknes 1949).
I den tidligere omtalte artikkelen i anledning hans 60-årsdag ble hendelsesforløpet fremstilt mer forsiktig. Der heter det at Bjerknes sluttet i kommunen da Reguleringsvesenet ble slått sammen med Oppmålingsvesenet i Kristiania i 1906, og at det i denne prosessen ble besluttet at oppmålingssjefen skulle lede den sammenslåtte etaten.
Bjerknes etablerte seg som privatpraktiserende teknisk konsulent i 1908. Dermed fikk han muligheten til å arbeide videre med de idéene han mente ville bidra til bedre byer og tettsteder.
I annonsene han rykket inn i Aftenposten, beskrev han sine tjenester på følgende måte: «Byregulering, vei-, vann- og kloakkanlegg.»
Blant arbeidene til Bjerknes finner vi reguleringsplanen for den vakre og fortsatt velfungerende Lindern Haveby fra 1916, der de buede gatene viser idealene han arbeidet etter10.
Som rådgiver og jurymedlem fikk han innflytelse på reguleringsplaner på en rekke steder i landet, blant annet i Trondheim, Drammen, Tønsberg, Skien og Oslo. Han utførte også oppdrag i Bærum, Hamar og Berlevåg.
Selv om ikke alle forslagene han fremmet ble realisert, fikk tankene til Bjerknes betydning for utviklingen av norsk byplanlegging. Mange av prinsippene han argumenterte for – at bebyggelsen skulle ta hensyn til terreng, landskap og eksisterende omgivelser – er senere blitt en naturlig del av moderne reguleringsarbeid.
Etter at familien flyttet fra Gudbrandsdalen, bodde de først i Griffenfeldts gate 1, så Majorstuveien 4, deretter i Viktoria terrasse 1 og senere på «Skrenten» på Bestum, som den gang lå i Aker kommune.
Bjerknes’ siste bopel var på Korens pensjonat i Rosenborggata 3, som ble drevet av hans morsslekt.
8 Etter at Bjerknes ble enkemann i 1899 flyttet han og datteren Aslaug til Majorstuveien 4 på Frogner. ↑
9 Dette kartet er et av «arbeidskartene» i Kristiania kommune, og det finnes i flere utgaver og med ulike formål og ulikt «utstyr». Statsmyndighetene endret skriveformen for byen fra Christiania til Kristiania i 1877, kommunen endret praksis fra 1897 (Wikipedia). ↑
10 Arkitekt Inge Hareide avholder regelmessige arkitekturvandringer i bl.a. Lindern Haveby. ↑
Avslutning
Ernst Bjerknes fremstår som en målbevisst, uredd, arbeidsom og allsidig person med stor arbeidsglede og sterk gjennomføringsevne. Disse egenskapene preget hele livet hans, både i yrkeslivet og i de mange oppgavene han engasjerte seg i privat.
For mange vil Bjerknes først og fremst bli husket som mannen som tegnet verdens første skikart. Kartet representerte noe nytt. Det var utviklet av en skiløper som kjente terrenget og behovene til dem som brukte Nordmarka vinterstid. Dermed ble det et praktisk hjelpemiddel for den fremvoksende friluftskulturen.
Hans erindringsbøker, som også skildrer skiløping og skirenn på 1880-tallet, regnes fortsatt som sentrale verk om norsk skihistorie. Bjerknes var selv en foregangsmann i norsk skiidrett, deltok i verdens første 50-kilometersrenn, tilbrakte utallige dager i Nordmarka og var dessuten en aktiv syklist. Ved siden av dette var han en dyktig tegner og forfatter. Tegningene og tekstene hans er senere benyttet i en rekke bøker, aviser og tidsskrifter.
Bjerknes fikk også en sentral rolle som byplanlegger i Kristiania, og siden som teknisk konsulent. Gjennom hele livet synes han å ha vært opptatt av det samme: å forstå landskapet og finne gode løsninger – enten det gjaldt skiløyper gjennom skogen eller gater gjennom byen.
Skikartet forteller ikke bare hvor skiløperne gikk. Det forteller også om en tid da Nordmarka ennå var et område uten merkede løyper, og da de første entusiastene fant veien gjennom skogen ved hjelp av erfaring, lokalkunnskap – og etter hvert et kart laget av en ung ingeniør med stor interesse for både natur og friluftsliv.
Skikartet fra 1890 er et kulturhistorisk dokument av stor verdi. Forlegger, kartsamler og markaentusiast Bjørn Smith-Simonsen skriver at «[dette skikartet] er en av nasjonens mest hellige tablåer» (Smith-Simonsen 2012).
Under bisettelsen av Ernst Bjerknes i Det nye krematorium 4. februar 1955 forrettet den kjente motstandsmannen og døvepresten Conrad Bonnevie-Svendsen. I sin minnetale karakteriserte han Ernst Bjerknes som «en betydelig mann i sin livsgjerning» og som «et godt, harmonisk og klarsynt menneske i all sin ferd».
Utdannelse
| År | Skole / institusjon | Utdanning / fag |
|---|---|---|
| 1872-1879 | Folkeskole | - |
| 1879-1883 | Middelskole | Ikke bestått |
| 1883-1887 | Kristiania Tekniske Skole | Avdeling for bygningsfag (ingeniør) |
| 1890-1891 | Technische Hochschule, Berlin | Hovedfag i jernbaneanlegg |
Arbeid
| År | Arbeidsgiver og stilling |
|---|---|
| 1888-1890 | Hærens Ingeniørvåpen – rekrutt og korporal |
| 1891-1897 | Veivesenet – aspirant (sommer), Statens Jernbaneanlegg – assistent |
| 1897-1903 | Kristiania reguleringsvæsen – førsteassistent |
| 1903-1905 | Konst. reguleringssjef (Kristiania) |
| 1905-1908 | Sekretær i reguleringskommisjonen |
| 1908- | Privatpraktiserende ingeniør/teknisk konsulent (byggteknikk) |
Stipender, reiser og utenlandsopphold
- Stipend fra Kristiania kommune 1904 for å studere byregulering i Tyskland, Sveits og Østerrike
- Sundts stipend 1907 for å studere anlegg av industriområder i Tyskland
- Reise til England, Frankrike og Nederland 1922 for å studere hagebyanlegg
Medlemskap og verv
- Medstifter av Turnernes Skiklubb, Kristiania
- Medstifter av Kristiania skiløperforening 1886
- Opphavsmann og medstifter av Sør-Fron Skilag 1891
- Styremedlem Polyteknisk Forening 1908–13, formann 1908–09
- Medlem av Kristiania formannskap 1909–13, samt av finansutvalget, havnestyret m.v.
- Komitémedlem for Jubileumsutstillingen i 1914, Kristiania
- Viseformann Tekniske Konsulenters Forening 1919-35
- Livsvarig medlem av Den norske Ingeniørforening
- Livsvarig medlem av Tekniske Konsulenters Forening
Noen plasseringer (ski)
| År | Renn | Plassering |
|---|---|---|
| 1886 | Sagenes kombinertrenn | 3. plass (hoppingen ble ikke avholdt) |
| 1887 | Sagenes 25 km langrenn | 3. plass |
| 1888 | Husebyrennet, 50 km | 4. plass |
| 1889 | Husebyrennet, kombinert, klasse B | 1. plass |
Kilder
Kart og program:
- «Præmie-Skirendet. Huseby i Februar 1883», Foreningen til Ski-Idrættens Fremme.
- «Fortegnelse over Deltagere Præmie-Skirendet ved Huseby 1886», Foreningen til Ski-Idrættens Fremme.
- «Præmierendene 1888», Foreningen til Ski-Idrættens Fremme.
- Bjerknes, Ernst (1890), «Kart over Nordmarken og Sörkedalen for Skilöbere og Turister», Eget forlag.
- Bergh, Nordhagen (1872), «B 19 Hønefos», Norges Geografiske Oppmåling.
- Kristiania kommune (1889), «Kart over Christiania», Bilag til Sag no 52/1889
- Petersen, Kristian (1895), «Skikart over Nordmarken», Larsens Våbenforretning.
Bøker:
- Alsvik, Bård (2004), «Historien om verdens første skikart», Tobias nr. 3, Oslo Byarkiv.
- Apenes, Georg (1993), «Hjulrytterne kommer», J.W. Cappelens Forlag.
- Berg, Karin (1993), «Ski i Norge», Aventura og Skiforeningen.
- Bjerknes, Ernst (1944), «Med ski, velosiped og skissebok. Minner fra åtti-årenes Norge», Jacob Dybwads Forlag.
- Bjerknes, Ernst (1945), «Barndom og ungdom i bygd og by. Minner fra åtti-årenes Norge», Jacob Dybwads Forlag.
- Bjerknes, Ernst (1949), «Oslos regulering. Et 50 års minne», St. Hallvard 1949.
- Bjerknes, Marie (1893), «Kolerafangerne paa Normannia. Et kulturbillede», Jacob Dybwads Forlag.
- Bloch Hansen, Rolf (1934), «Beretning», Skiforeningens årbok 1934, Foreningen til Ski-Idrettens Fremme.
- Gjerdrum, Jørgen (1871), «Om Nordmarken», Turistforeningens Årbok for 1871, Den norske Turistforening.
- Gjerdrum, Jørgen (1887), «Nordmarken», Jacob Dybwad Forlag.
- Gotaas, Thor (2013), «Femmila. Skisportens manndomspørve», Gyldendal Norsk Forlag.
- Haug, Kåre (1995), «Gamle marka-kart som hobby», Skiforeningens årbok 1996, Foreningen til Ski-Idrettens Fremme.
- Haug, Kåre (2006), «Kart og kompass tillades brukt! Gamle markakart», Byminner nr. 3/4, Oslo Bymuseum.
- Herzog, Stein Ulrich Fosshaug (2025), «Valleløkken. Barndommens gater», Eget forlag.
- Kleven, Terje (2025), «Oslos byutvikling. De lange linjene», Svein Sandnes Bokforlag.
- Lorange, Jean | Lorange, Bodil (1992), «En beretning om, til, av og for slekten Bjerknes», Eget forlag.
- Moland, Tallak (2006), «Historien om Nordmarka gjennom de siste 200 år», Christiania Forlag.
- Muri, Beate (2012), «Sørkedalen. Bygda i byen», Aschehoug.
- Nielsen jr., Knut A. (1967), «På ski i Oslomarka», Gyldendal Norsk Forlag.
- Norske Skiløpere (1956), «Østlandet Sør», Skiforlaget – Erling Ranheim.
- Roede, Lars (2016), «Historisk atlas over Oslo. Gamle kart forteller», Pax Forlag.
- Smith-Simonsen, Bjørn (2012), «Markalitteraturen. Fra Asbjørnsen til Grimstad», Maridalens Venner, Årsskrift 2012.
- Slagstad, Rune (2008), «Sporten. En idéhistorisk studie», Pax Forlag.
- Vaage, Jakob (1969), «De første skihytter og skipionerer i Nordmarka», Skiforeningens årbok 1969, Foreningen til Ski-Idrettens Fremme.
Databaser:
- Aftenpostens arkiv (her er det artikler om Bjerknes og hans arbeid, og annonser for virksomheten «Ingeniør Bjerknes» i Rosenkrantz gate 5)
- Bokhylla.no
- Digitalarkivet
- Markalars.no, kulturhistorie fra Østmarka ved Lars Rogstad
- Kartverket.no
- Store Norske leksikon/SNL
- Wikipedia
Bøker og kart på Heikampen.no
Bøkene og kartene som omtales i denne artikkelen finner du her på Heikampen.no. Bruk søkefeltet. Et flertall av bøkene er også lenket til digitale utgaver hos Nasjonalbiblioteket.
Arne Henrik Frogh (1964) er utdannet cand.polit. fra Universitetet i Oslo og diplomøkonom fra BI. Han er tidligere forlegger og bokhandler. Siden 2019 har han vært konsulent og rådgiver for en rekke selskaper, foreninger og organisasjoner. I 2025 etablerte han heikampen.no, der han også er redaktør.