Intervju med Bjørn Smith-Simonsen

Men forlagsmannen Bjørn Smith-Simonsen kjøpte seg også eiendommer i Oslomarka, og det forteller han gjerne om her. Hyttenes historie har også historisk interesse for flere:

– Jeg har hatt flere hytter i Marka. Den første lå like ved Kjelsås gård i Sørkedalen. Den var tegnet av arkitekt Magnus Poulsson og bygget for Løvenskiold. Opprinnelig var det bladet «Bonytt» (landets største interiørmagasin) som fikk en 25-årig bruksrett, men jeg fikk bruke hytta som familiested i 10 av disse årene. Senere kjøpt jeg «Bjørneborgen» i Lillomarka ved Søndre Langvann med egen strandlinje hvor vi var sjølforsynte med ved. Etter noen år, solgte jeg dette stedet. Da hadde jeg fått kjøpe setereiendommen «Skogsvollen» ved Øyangen. Den gamle jakt- og sportshytten fra 1884, ble bygget av høyesterettsdommer Frithjof Prydz (1841–1935). Et sted som fortsatt har utedo, er uten strøm og hvor man må hente vannet i bekken. I dag er det eldstesønnen som bruker dette stedet ved Ringkollen.

– De siste fem årene har jeg vært mye mindre i marka, etter at jeg fikk kjøpt den vernede 1700-tallsgården «Nordvika» øst for Femunden. Men nylig fikk jeg besøkt et sted i Oslomarka som det har tatt meg over 70 år å komme til; nemlig Børter gård fra 1700-tallet i Ekeberg-dalen i Enebakk. Dit går det bare én vei inn, og porten er 3 meter høy. Eieren, Christian Oppegård ønsker seg minst mulig trafikk forbi gården. Han vedlikeholder et fantastisk gårdstun og har restaurert 8–9 husmansplasser. Børtervann ligger helt sør i Østmarka, og elva renner gjennom Kirkebygda og ut i Øyeren. Forfatteren Jens Bjørneboe skrev boka «Drømmen og hjulet» om livet til forfatteren Ragnhild Jølsen som bodde på gården Ekeberg, nabogården til Børter.

Her blir det en kort pause, før den tidligere forlagssjefen som har hevdet at han aldri har tjent penger på å utgi bøker selv, blir svært tydelig:

– Mange av de bøkene som gis ut nå, er oppgulp. Men det dukker fortsatt opp originalt stoff, for eksempel da min Tone fant artikkelen om «Medisinerhytta» på Svartor i «Tidsskriftet» for Den Norske Legeforening. Av de gamle kartene har jeg 40–50 stykker fra før 2. verdenskrig, og jeg har også 130 utgaver av Skiforeningens årbok «Snø og Ski».

Vi vet at bokelskeren og boksamleren Bjørn Smith-Simonsen også er et selvskrevet medlem av den norske Bibliofilklubben som fylte 100 år, 13. mars i 2022. (I alt 33 medlemmer, hvor nye tas opp ved avstemning når noen faller i fra). Gjennom mange ti-år har han nå skapt seg en unik samling av markalitteratur fra hovedstadens berømte friluftsområder:

– Fra jeg startet med å samle kunnskap og kjennskap til Oslomarka, er det blitt 800 enheter bestående av bøker, artikler, skrifter og kartverk. En bok som også bør få komme inn i markakanonen for markalitteraturen, er 2-bindsverket til den tyske geologen, Leopold von Buch (1744–1853), «Reise durch Norwegen und Lapland» som ble utgitt i 1810. Buch var den aller første som kartla det unike Oslo-feltet, både i Østmarka, Nordmarka, Bislingen og på Krokskogen. Geologi er bokstavelig talt grunnlaget for all menneskelig virksomhet, og dermed all forskning, sier Smith-Simonsen engasjert og legger til: – Problemet med bøkene til Buch, er at de er satt med gotisk skrift og at det må forhandles om oversettelsen, men jeg er i samtaler med Nasjonalbiblioteket-.

Mange av bøkene i Smith-Simonsens samling er også førsteutgaver, forstår vi, han har også fått tak i mange av de eldre markabøkene; en hobby mange av oss andre som elsker Oslomarka og gjerne vil kjenne til markahistorien, også har. Her vil boksamleren også si noe om sin egen forleggervirksomhet:

– Er man forlegger, må man kunne trykke; fastslår forlagsveteranen og fortsetter: – Det ble i alt 7 bøker av Sverre Grimstad, to turguider av Birger Løvland m.fl. Den nye utgaven av Halvdan Olaus Christophersens standardverk «På gamle veier og nye stier i Oslomarka» fra Einar Skage Andersen (1943–2019) som kom i 2009, var det H.O. Christophersens datter, June, som jeg kjente fra OSI (Oslo-studentenes Idrettslag), som gav meg tillatelsen til å trykke. Det ble en nyutgave som er frisket opp litt og har kart i tillegg. Kartene er et must, det er håpløst å gi ut ei turbok, uten kart!

Det er ingen tvil om at den ihuga kartleserens egen allsidige bruk av og årelange lesing av landskapet i Marka, har avstedkommet enormt mye kunnskap og kjennskap til nasjonens viktigste friluftsområde. Selv kaller han forholdet til naturen i Oslomarka, et langvarig kjærlighetsforhold, og nå kommer det også en liten beretning til:

– Jeg har vært «indianer» og padlet mye i Marka, båret en 14 kilos kano på ryggen og padlet alle vannene, både sør–nord og øst–vest i Nord-marka og Østmarka. Det gikk raskt å bære kanoen mellom vannene, og jeg overnattet ofte ute. Jeg har også tyvpadlet på Langlivannet (reservedrikkevannskilde i Oslo). En gang i unge år møtte jeg på oppsynsmannen, og han spurte hva jeg gjorde der? Han inviterte meg likevel inn. Og jeg er nok en av de få, som har vært inne i dammen? Vi klatret både opp og ned, og jeg fikk høre krigshistorie: gutta på skauen hadde våpenlager der inne.

Jeg trenger ikke å be naturverneren Bjørn Smith-Simonsen om å utdype hva naturen betyr for ham, for det forteller han gjerne selv;

– Friluftsliv er å leve med naturen. Jeg synes at Lars Monsen er for macho. Jeg er på parti med naturen og hater ødeleggelser av den; både gammel natur, seterløkker, demninger og hus må bevares, natur og kultur er ingen motsetning; man må behandle naturen med kultur. Jeg er blitt fortalt at alle stilene mine på folkeskolen handlet om naturvern og naturødeleggelse, fikk SG på dem alle. Skrev om Arbeiderpartiets kraftpolitikk og utbygging av kraftlinjer i Nordmarka som samlet titusenvis av mennesker i demonstrasjoner (november 1946). I unge år var jeg også fluefisker, men nå vil jeg ikke fiske opp fisk lenger. Og jeg slår ikke etter myggen lenger heller, også fuglene forsvinner. På stedet jeg kjøpte i Femundsmarka var det tidligere et mygghelvete, nå fins det ikke en mygg. For 20 år siden satte vi opp 20 kasser til fluesnapperne, nå er det ingen fluesnappere å se lenger.

Her vil den gamle markabrukeren også fortelle mer om sin egen allsidige bruk av Marka, for eksempel at både han og kona Tone, er hundemennesker.

– Vi har alltid hatt polarhund, en turkamerat som er en del av naturen. Tone ble ofte trukket av hunden vår, mens jeg gikk for egen maskin. Men det er et stort ansvar å ha polarhunder, og vi har alltid hundene våre i bånd. Der vi bor i Oslo, har vi en hundegård hvor hunden får være ute, også i dårlig vær. En gang ringte de fra Dyrebeskyttelsen da vi var på jobb, og yngstesønnen tok telefonen. De ville anmelde hundeholdet vårt. Da parerte han med å spørre om det fantes en hjelpetelefon for barn som alltid måtte være med foreldrene og hunden ut på tur? Vi hørte ikke mer. Våre hunder har fått to turer om dagen og en langtur hver helg. Nå har vi en ny hund, en finsk lapphundvalp, han er noe mindre enn Alaskan malamuten som trakk barnepulken. Det var en Segebaden barnepulk av tre som jeg fikk kjøpt av skihopperen Sigmund Ruud (1907–1994). En gang jeg møtte Nils Faarlund (vegleder i friluftsliv) oppe ved Skogshorn i Hemsedal, ble han svært interessert i pulken av tre.

Hvordan har så markaveteranen og friluftsmannen Smith-Simonsen forholdt seg til markaorganisasjonene?

– Jeg har vært DNT-medlem omtrent fra fødselen av, og medlem i Skiforeningen siden 1960-tallet. Var styreformann for selskapet som solgte annonser for Naturvernforbundets blad. I ungdommen var jeg med i OFA (Oslomarkas Fiskeadministrasjon); i laget som hadde ansvar for Sandungen. Vi holdt til i en liten hytte i Sandungsoset. Der satte vi ut settefisk og fisket også. Er medlem av «Maridalens Venner», Sørkedalen historielag og «Bærumsmarkas Venner». «Maridalens Venner» fikk jo til landskapsvernet i Maridalen ved hjelp av gode kontakter i Stortinget og regjeringsmedlemmer. De har gitt ut mye dokumentasjon om Marka i årsskriftene sine (se kanon om markalitteraturen i årsskriftet 2012).

Da vi også spør om han har vært med på orkidévandringen på Slåttemyra i Nittedal rundt Sankthans, kommer svaret raskt: – Nei, men jeg får det vel til, før jeg dør? I stedet legger han engasjert til:

– Historien om DNA som ville selge «Martin-hytta» i Maridalen (Martin Tranmæls gave fra LO på 70-årsdagen) er vel ennå ikke avgjort, så vidt jeg vet? Den er et kulturminne.

Helt av seg selv, begynner Bjørn Smith-Simonsen plutselig å fortelle litt om sin egen politiske utvikling på 1970-tallet som tilsynelatende skjedde som et følge av forholdet hans til naturen i Oslomarka?

– I unge år møtte jeg flere av de gamle fluefiskerne i «Ørretklubben» som fisket i Nordre Heggelivann, og de snakket mye om DNA sine naturødeleggelser og kraftpolitikk. På 1960-tallet var jeg nok en konservativ sjel, men utover 70-tallet kom det flere kampsaker på venstresiden for naturen, blant annet Mardøla-utbyggingen (i Romsdal) og 2 veisaker i marka hvor jeg ble med. Den ene veisaken var Spålsveien og den andre var Kampeseterveien i Lommedalen i 1972/73. Da passet jeg et lite barn (datteren Christine). Fikk låne telt og skulle være spion; det vil si; vokte veien og varsle hvis noen kjørte opp?

Min livsledsager Tone, og jeg har hatt det samme forholdet til Marka på turer i 50 år. Vi brydde oss ikke om telting, men det er vel ikke mange som har tent så mye ulovlig bål, som oss? Tidlig på 1970-tallet passet jeg datteren vår, Christine i 2 år. I likhet med sin far, fikk hun seg en tur, en gang i uka. Også til «Håndkleputten» en gang (i et lite dalsøkk nord for Daltyven). Det var mens jeg ennå fisket litt, og den dagen skulle jeg gå ut på to stokker til ei lita øy i sørenden. Fanden spare, jeg hørte bare et pip; tørrflua hadde hengt seg opp i øreflippen til Christine! I det øya sank under oss, svømte jeg i land med henne i bæremeisen. Tørrflua kom ut av flippen, og inne på land tente jeg et stort bål og laget litt grøt til henne. Da vi kjørte hjem fra Stryken den dagen så vi nok ikke ut og luktet nok sterkt av bålrøyk. Hun var ett og et halvt år, men sa en gang at hun husket litt av dette ennå?

Hva tenker så den snart 80 år gamle markaveteranen Bjørn Smith-Simonsen om framtiden i Marka?

– Jeg er ikke moralistisk, men realistisk. Det er blitt for mange skogsbilveier, men den største faren for Marka er hvis Maxbo-kjeden får økonomiske problemer. Løvenskiold har voktet over Nordmarka i snart 400 år. Hvis de blir nødt til å tenke på en annen måte, kan det bli et massivt press på Sørkedalen og Lommedalen.

Her tar han en pause, før han deler flere tanker om Markas framtid:

– I dag er masse folk likegyldige til hvor de bor og kjøper seg bare inn, for å være i eiendomsmarkedet. Men det er mange som bruker Oslomarka vinterstid, og da er det vanskelig å finne parkering. At Østmarka med det flotteste skiterrenget, nå også fra nord til syd, (tidligere kun vest–øst) er blitt nasjonalpark, er fantastisk! Løypene i Losby-vassdraget er mye flottere enn noen av dem i Nordmarka, og det er mange flere mennesker som er bosatt ved Østmarka, fastslår Oslo-mannen.

– Jeg har ikke vært inne i Markas indre kjerne på 5 år, men det er mange som ferdes der inne, og det er det viktigste. På vei fra Skar til Fagervann for noen år siden, traff Tone og jeg på 9 unge jenter som skulle telte, to av dem alene, slikt gir håp!

Til slutt da vi spør den nå legendariske markavandreren og forlagsmannen Bjørn Smith-Simonsen om han tror det vil komme flere nye markabøker, er han ikke bekymret, men gjentar bare at de må bringe fram noe nytt! Selv ønsker nestoren i bokbransjen som har gitt ut flest sakprosabøker om Oslomarkas natur og kultur, også å dele med alle oss andre som elsker Marka fra den historiske samlingen sin, nå også på internett. Det er mye å glede seg til!

Eva Huseby