Nordmarkas eneste klosterhage

Hvem som helst kan finne sitt eget paradis; en idyllisk gresstust, en steinhelle i et bekkefar, en god furulegg i solhellinga på Appelsinhaugen. Vi kommer stadig tilbake, og følelsen av gjenkjennelse gjør oss godt. Det er ikke snakk om primitiv eiendomstrang, mer om en erkjennelse av at naturen byr oss flust med muligheter til å dyrke et av våre mest basale behov – vanedyret i oss – som lengter etter gjentagelse og kontinuitet. Klarer du å «erobre» et slikt sted – ikke ved okkupasjon av andres territorium, men som en stille mental tilegnelse – får du ny innsikt i naturens energigivende kraft. «Hug a Tree!» heter det. Kanskje virker det – tro det den som vil…

Slik må det ha begynt for Harald Tidemand og Ivar Nederberg i 1938. Tilfeldig kom de to vennene over en liten plett i Bjørnsjøen i Nordmarka, en holme de færreste legger merke til, selv om den ligger et knapt steinkast fra en av vinterens hovedferdselsårer gjennom Marka. Sommeren 1938 var holmen et nærmest blankskurt svaberg, men smått om senn fikk den liv. De to herrer begynte i det stille å frakte med seg en bøtte med jord nå og da, leide seg båt på Kikut og fikk tillatelse til å forsyne seg med rik matjord ved gjødselhaugen på Bonna. Litt sement ble med i sekken på lørdagsturen til Kikut, sand måtte også importeres. Etterhvert kom det blomster til, ikke prangende eksotiske vekster, men veltilpasset flora, kjøpt på Stortorget lørdag formiddag og fraktet til fots og med båt til «ø’en».

Det tok 20 år før de tok mot til seg og fortalte om sin anneksjon til Carl Otto Løvenskiold, bestefar til nåværende godseier. Da var holmen blitt en botanisk nytelse med en vakker grusgang i hele sin 15 meters utstrekning omkranset av staudebed, steinmurer og velfriserte små hekker.

Mine opplevelser av Ivar Nederberg går tilbake til 1962 da mine foreldre overtok som bestyrerpar på Kikutstua. Hver lørdag kveld, kom Ivar Nederberg, den lange, tynne og senete mannen traskende innover alene. Han hadde sitt faste rom på Kikut, nr. 3. Da gamle fru Bonna overlot bestyrervervet til mine foreldre, lå det klart i kortene et ønske om å la Nederberg få beholde «treer’n».

Vi visste alltid at han kom, selv om det kunne bli sent på kvelden. Han hadde klesskift i låsbar kiste, hadde usedvanlig god tid og kom ofte for sent til middag. Livsroen hans kunne gå kjøkkenet på nervene, men til gjengjeld var det få som satte slik pris på maten. «Jeg tror han spiser for hele uka, jeg,» sa mor en lørdag Nederberg hadde tømt en stor bolle med rømmegrøt og et helt fat med spekemat.

Det eneste det var nok av på «ø’en» (han kalte den aldri noe annet), var vann. Det var i den tiden det fortsatt var fløting i Marka. Etter at «Hakklo-sleppen» gikk, engang tidlig i juni, kunne vannet i Bjørnsjøen stige så mye som tre meter – til langt over øyas rosenbed og hekker. Senere på sommeren, etter utallige bøtteferder med jord, sto ø’en der igjen – like frodig. Jeg lærte mye om tålmodighet av Nederberg. Han ble, som de fleste ekte livsnytere, mistenkt for å være litt «spesiell», ikke helt til å bli klok på. Men gjestfriheten var det intet å si på, han tok mer enn gjerne imot besøk og fortalte i sin langsomme, men veloverveide stil om ø’ens historie – i fortid og samtid.

Jeg husker hans sindige, men gutteaktige entusiasme, da han etter 25 år fikk rett til å holde båt på Bjørnsjøen, og den omsorgsfulle pleien han ga trebåten hver høst når den gikk i opplag i båthuset på Bonna. Han fikk båtrett på betingelse av at han ikke fisket, og jeg er sikker på at det aldri var en fiskekrok over ripa på båten. Ivar Nederberg ville ha vært 96 år i år.