Kartet er hentet fra «Oslomarka som naturpark» (1941).
Tegnet av Nils Houge. Foto: Heikampen.no.

Nils Houge – Markagrensens arkitekt og adjutant

Skrevet av Arne Henrik Frogh

Publisert 04.06.2026

Det er 33 år siden Nils Houge gikk bort. Houge var en visjonær naturverner, en mann med et strategisk og langsiktig perspektiv. Han skrev og publiserte «Oslomarka som naturpark» i 1941.

Innledning

Nils Houge (1901–1993) er omtalt som en gentleman, arkitekt, strateg, krigshelt og ideolog. Hans karriere og samfunnsinnsats er imponerende, og innenfor sitt virkeområde var han i sin samtid makeløs. Likevel er det skrevet lite om ham. Med utgangspunkt i de kildene som finnes, samt bøkene Houge selv har skrevet og redigert, har jeg søkt etter mer informasjon, utfyllende kunnskap og relevante bilder og tidsbilder fra hans levetid.

Houge arbeidet iherdig gjennom hele livet, og han fikk utrettet mye. Historien er så handlingsmettet at jeg har valgt følgende disponering: Det er en innledende del om markagrensen og om Houges oppvekst. Deretter kommer utdannelse, militær karriere og hans lønnede arbeid, dernest hans betydelige arbeid som naturverner. Avslutningsvis skriver jeg om personen Houge.

Dette er historien om Nils Houge.

Innholdsfortegnelse

1. Markagrensen

Det er noe magisk ved begrepet «Markagrensen». Det vekker umiddelbart positive assosiasjoner til Oslomarka – til gode opplevelser og naturnær glede. Til skiturer, sykkelturer, fotturer, fisketurer og sopp- og bærturer. Til et naturområde hvor offensive generalplaner ble endret før det var for sent.

Til Oslomarka sogner det 1,1 millioner mennesker. For mange av disse er marka, med sine 1 700 km², et sted for rekreasjon, trivsel og aktivitet. For noen få er det også stedet hvor de bor og/eller har sitt arbeid.

Hva er så historien bak Markagrensen, og hvordan oppsto den? I dag er det nærliggende å tenke at dette må ha vært resultatet av en omfattende offentlig utredning, der alle interessenter var representert – hvor grunneiere, politikere og næringsinteresser, støttet av advokater, medierådgivere og politiske rådgivere, har vært premissleverandører, og hvor politikerne til slutt stadfester det hele gjennom et vedtak.

Slik var det ikke.

Denne prosessen, som nærmest er et eventyr, startet med Nils Houge – en pioner innen naturvern. Han var ikke bare visjonær; Houge viet store deler av livet sitt til å formulere, skrive, tegne, fotografere, involvere og lede – direkte eller indirekte – dette viktige arbeidet for vern av Oslomarka. Alltid med en arbeidsform der han lot kollektivet eller andre personer, få mesteparten av oppmerksomheten.

Markagrensen ble ikke definert gjennom én utredning, og heller ikke fordi «noen hadde snakket sammen». Den er et resultat av at «alle har snakket sammen».

Jeg så en fare

I et intervju med Nils Houge i Til Skogs fra 1986 forteller han til Gjermund Andersen og Knut Lauritz Maarud at oppvåkningen fant sted i 1924 (Maarud, 1986).

«I 1924 kom jeg i prat med en skogvokter hos Løvenskiold opp ved Blankvannsbråten. Han kunne fortelle at det var planer om å utparsellere et areal fra Blankvannsbråten og nordover til Kobberhaugen til hyttetomter. Det kunne være fare for at Marka her ville bli delt i to ved en slik hytteby. Jeg tok pennen fatt og engasjerte meg i avisdebattene, og etter hvert fikk jeg interesse for å arbeide med sikring og vern av hele marka for friluftsformål. Slik startet mitt engasjement i Markasaken».

2. Oppveksten

Nils Houges døpenavn var Niels Holbye Houge, oppkalt etter sin farfar, skipsfører og skipsreder Niels Holbye Houge (1828–1897). Da Houge var ferdig på Krigsskolen i 1922, endret han navnet til Nils Houge.

Han ble født i Kristiania og vokste opp på Frogner, i Elisenbergveien 12. Foreldrene var Marie Houge (Mally) (1873–1962) og Severin Vincent Houge (1865–1943). Hans yngre bror, Christian Nicolai Houge (1902–1986), var oppkalt etter sin morfar, grosserer Christian N.T. Oppegaard.

Brødrene vokste opp med en hjemmeværende mor og en far som hadde en lang og innholdsrik karriere i hæren. Hjemme hadde de hushjelp, en såkalt «enepike». Severin Houge var kaptein da guttene ble født, og avanserte senere til oberst. I sin siste beordring var han oberst i feltartilleriet. Alt tyder på at guttene vokste opp i et ressurssterkt hjem med klare ambisjoner, og som en del av den øvre middelklassen.

Guttenes onkel, Harald Houge, var også offiser og oberst i hæren. Han var dessuten sterkt engasjert i norsk ridesport – både som aktiv rytter og som skribent og forfatter. Han avsluttet sin karriere som overadjutant for kong Haakon VII.

Nils Houge gikk på Oslo Katedralskole og valgte deretter en militær utdanning. Også Christian gikk på «Katta», men valgte en maritim karriere og begynte i en kontorstilling hos rederiet Fred. Olsen & Co.

Turer i skog og mark var en del av oppveksten. I Naturvernforbundets tidsskrift Grevlingen (nr. 1, 2022, s. 16) skriver Gjermund Andersen følgende om Houges forhold til Marka i barndommen:

«Markanaturen og den spesielle markakulturen fikk han inn i barndommen med far og onkler. Overnatting skjedde innenfor den tradisjonelle ordningen med at de fastboende i Marka tok imot losjerende i helgen til en rimelig penge».

Oslomarka – da Houge var ung

På den tiden Houge ble født, var Marka for lengst åpnet og avmystifisert for byens befolkning. Eventyrene til Peder Chr. Asbjørnsen og fortellingene til Bernhard Herre hadde vært lest i over 50 år. Nå var det Nansens og Amundsens bragder i fjernere og enda kaldere himmelstrøk som opptok og beveget leserne – og ga gode inntekter til stolte forleggere.

Tilgjengeliggjøringen av Oslomarka skjedde gradvis med god hjelp av bøker og kart. Turistforeningen hadde i 1871 publisert Jørgen Gjerdrums turguide Nordmarken (Gjerdrum, 1871). Året etter ble heftet trykket på baksiden av det renommerte rektangelkartet Hønefos 19 B (Berg og Nordhagen, 1872). I 1890 kom verdens første skikart, utarbeidet av Ernst Bjerknes: Kart over Nordmarken og Sörkedalen for skiløbere og turister (Bjerknes, 1890). Senere fulgte flere turguider, blant annet Tilfods i Kristiania omegn av H.J. Haffner (Haffner, 1893) og Borrebæks Paa uvante stier. Fodture i Kristiania Omegn (Borrebæk, 1903).

Frem til Holmenkollbanen åpnet med endeholdeplass på Besserud i 1898 og Frognerseteren i 1916, var det vanlig for Kristianias innbyggere å starte turene inn i Marka der byen i dag er tettbygd og trafikkert. Veien fra byen til Holmenkollen – og senere Frognerseteren – ble åpnet i 1890; tidligere fantes det kun en enklere ferdselsvei. Hest og vogn eller slede var like vanlig den gangen som bilen er i dag. Tidlige kart viser skiløyper som startet på Majorstuen, og turveier som tok til ved skogkanten nær Homansbyen. At arbeidsuken besto av seks dager, begrenset også mulighetene for lengre turer. Overnattingsturer startet gjerne lørdag ettermiddag, med ferdigpakket sekk, og retur til hjemmet søndag kveld.

Med fremveksten av motorisert kollektivtransport ble Markas herligheter tilgjengelige på en ny måte. Turgåere kunne starte på Besserud, og noe senere på Frognerseteren (479 moh.), hele 14 kilometer fra Majorstuen. Turen kunne for eksempel gå til Skjennungstua, som åpnet i 1910. I 1897 gikk det en dampbuss mellom Stortorget og Grefsen – en rute som riktignok ble kortvarig, da komforten var dårlig og ristingen så kraftig at passasjerene nærmest ankom «sjøsyke».

Når familien Houge dro på tur, kunne de også benytte jernbanen, for eksempel til Bryn stasjon, og derfra vandre inn i den vakre og til dels mystiske Østmarka, hvor Thomas Hefty i 1856 hadde etablert sitt paradis på Sarabråten. Turen kunne også starte fra Stabekk stasjon i Bærum, med gode turmuligheter nordover via Bekkestua og Haslum og inn i det som i dag er kjent som Bærumsmarka. I tillegg gikk det private bussruter til både Sørkedalen og Maridalen.

I denne perioden ble det etablert serveringssteder på åsene ved Kristiania, f.eks. Peisestuen ved Besserudtjern (1889), Sportsstuen i Holmenkollen restaurant (1891), Frognerseteren (1891), og det noe enklere spisestedet på Grefsensetra (åpnet for servering etter at Grefsen Vandcuranstalt ble nedlagt i 1898, og på Rønningen (nevnt i Kristiania-Ciceronen for 1902). Og datidens vekstnæring – sanatoriene – vokste frem i Holmenkollåsen, for eksempel Holmenkollen Sanatorium (1891) og Voxenkollen Sanatorium (1897). Det samme skjedde på Grefsen, for eksempel Grefsen nye Sanatorium (1902). Her kunne gjestene få behandling og hvile, og sitte ute i frisk luft i håp om bedret helse.

Senere, på 1920-tallet, kunne den unge Nils Houge ta sporveien til både Oppsal og Jar – begge populære utgangspunkt for turer i henholdsvis Østmarka og Bærumsmarka, sommer som vinter. Sykkel eller bil kunne også benyttes, selv om bilen fortsatt var et sjeldent syn.

Dette var gode tider for dem som hadde mulighet til å dyrke friluftslivet, og valgmulighetene var mange.

Familien Houge kunne derfor komme seg langt inn i marka, selv i løpet av en kort helg – dog avhengig av årstid, vær og valg av utfartssted. I feriene kunne de uten problemer rekke over store deler av Oslomarka. Vi vet at familien Houge benyttet seg av de mange overnattingsstedene som småbrukene i marka representerte på denne tiden (Maarud, 1986).

Prospektkort fra Oslomarka, perioden 1905-1909

3. Offiser og skogsarbeider

Etter gymnaset, og en oppvekst preget av aktivt friluftsliv, valgte Nils Houge – som sin far og onkel – å ta sin videre utdannelse ved Krigsskolen. Hærens Krigsskole var den gang plassert på Akershus festning i Kristiania, mens Sjøkrigsskolen holdt til på Karljohansvern i Horten. Begge institusjonene hadde dyktige lærere, sterkt motiverte elever og nøt høy anseelse. Utdannelsen var dessuten gratis.

Houge ble kadett ved den høyere avdelingen ved Hærens Krigsskole og bosatte seg i Tostrups gate 25 (samme gård som foreldrene hadde flyttet til). Her gjennomførte han en toårig utdannelse med fag som militær taktikk og strid, topografi og kartlære, våpenlære og skyting, militærtekniske fag samt allmenne fag. Utdannelsen inkluderte også feltøvelser og praksisperioder i hæren. Den var i utgangspunktet generell, men åpnet for senere spesialisering.

Allerede som kadett viste Houge særlig interesse for fagene topografi og kartlære. Det er verdt å merke seg – med tanke på den videre historien – at Norges Geografiske Oppmåling (NGO), etablert i 1773, på denne tiden var en del av Hæren, mens Sjøkartverket tilhørte Marinen. NGO skiftet navn til Statens kartverk i 1986.

Da Nils Houge fullførte Krigsskolen i 1922, ble han utnevnt til sekondløytnant i infanteriet, som den gang besto av fem infanteridivisjoner. Samme år oppholdt han seg også i Tyskland, hvor han studerte landmåling ved Krigsskolen i Dresden. Hans første tjenestested var i 5. divisjon i Trøndelag, før han senere ble overført til 1. divisjon i Østfold.

I perioden 1923–1930 var Houge premierløytnant i 1. divisjon (IR4), som dekket området Vestre Akershus. Stillingen var ikke en heltidsstilling, som var vanlig på denne tiden, ettersom forsvarets økonomi var anstrengt. Mange offiserer hadde derfor sivile bistillinger.

Houge søkte arbeid i Nordmarka og fikk en deltidsstilling som utlegger hos Løvenskiold-Vækerø. Dette var en praktisk orientert lederrolle, hvor han planla og fordelte hogstarbeidet i skogen. Stillingen inkluderte kost og losji, og han har senere fortalt at han bodde på Heggelia, Langlia og Storflåtan.

Han fikk stillingen som utlegger i 1924 – i etterkant av møtet med skogvokteren ved Blankvannsbråten.

Videreutdanning

Houge arbeidet hos Løvenskiold-Vækerø i 1924 og 1925. Han utmerket seg faglig og arbeidet effektivt, samtidig som han hadde en praktisk innfallsvinkel til teori og oppgaver. Etter denne perioden søkte han seg videre til nye studier.

I 1925 gikk han på Teknisk Skog- og Sågbruksskolan i Sverige, og året etter tok han skogbruksutdannelse ved Evenstad skogskole i Østerdalen. I 1928 studerte han i England, hvor han også hadde praksis i det britiske forsvaret. I 1929 gjennomførte han både Infanteriets vinterskole og Infanteriets skyteskole.

Dette ga han en allsidig utdannelse, som fikk stor betydning for hans videre virke som offiser, topograf og naturverner.

Kaptein Houge

Houge søkte tidlig arbeid ved Norges Geografiske Oppmåling (NGO), og fikk flere deltidsoppdrag som landmåler i perioden 1927–1935. I samme periode var han også løypeinspektør i Skiforeningen – en deltidsstilling han hadde fra 1931 til 1937.

Houge ble ansett som en verdifull ressurs. Hans kunnskaper, energi og arbeidskapasitet ble lagt merke til i hæren, og i 1936 ble han forfremmet til kaptein i infanteriet. I en periode i 1938 arbeidet han parallelt for Veidirektoratet.

Hans klare ambisjon var imidlertid å arbeide som topograf på heltid ved NGO. I 1938 ble han ansatt som Topograf III i en midlertidig stilling, men det var en fulltidsstilling. Dette var den laveste graden for topografstillinger i NGO, men ga til gjengjeld et omfattende feltarbeid og mye utetid i terrenget.

4. Krigshelt og okkupasjonen

Det var urolige tider i Europa, og på kontinentet mobiliserte Tyskland til krig. I 1938 okkuperte Tyskland Sudetenland, og i mars 1939 fulgte resten av Tsjekkoslovakia. Den 1. september 1939 invaderte Tyskland Polen.

Som følge av situasjonen i Europa ble Houge i 1938 innrullert som vernepliktig kaptein. Han skulle stå i beredskap for tjeneste som nøytralitetsvakt. Når han ble mobilisert, har jeg ikke sikker informasjon om. Houge ble utnevnt til Topograf III ved Norges Geografiske Oppmåling (NGO) i 1939, og det er derfor nærliggende å anta at han ble mobilisert i mobiliseringens fase 2 – perioden etter at kystfortene og marinebasene ble satt opp i 1939.

Kaptein Houge tjenestegjorde i nøytralitetsvakten i Rogaland da Tyskland invaderte Norge 9. april 1940. Han var da kompanisjef for 3. kompani i Infanteriregiment nr. 2.

Gloppedalsaura

Jon Gangdal skriver om dette i sin bok Drømmen om marka (Gangdal, 2011). Kompaniet kaptein Houge ledet i april 1940, var et maskingeværkompani bestående av om lag 50 soldater. Etter at Sola og områdene rundt ble oppgitt, trakk de norske styrkene seg innover i landet mot Dirdal og Byrkjedal. Totalt var 611 norske soldater i bevegelse. Av disse forskanset 250 soldater seg i Gloppedalsaura (Gloppeura).

Houges kompani fikk i oppgave å stanse tyskernes fremrykning gjennom passet i denne enorme steinura. Gangdal oppsummerer situasjonen slik:

«Dette er Nord-Europas største steinur, med et krevende lende og terreng. Kompaniet til Houge holdt stand i flere døgn, med harde trefninger og tap på tysk side. Houges evne til å finne de beste stillingene i ura for kompaniet blir fremhevet.» (Gangdal, 2011:93).

De norske styrkene måtte kapitulere 23. april 1940. Under kampene tok de tyske styrkene i bruk flyvåpen, og det er anslått at rundt 800 tyske soldater kjempet mot 250 norske soldater. Det var mange sårede på begge sider, men kun ett dødsfall på norsk side (Gangdal, 2011). Ulike kilder opererer med ulike tall for tyske tap, men en minneplate i Gloppedalsaura oppgir at 44 tyske soldater falt.

Gangdal skriver at Houge selv betjente et av maskingeværene, og at han fra denne stillingen forhindret at kompaniet ble overmannet av tyske styrker. Disse forsøkte, under dekke av å hente sårede soldater med «hvitt flagg», i realiteten å rykke frem med tung bevæpning.

I boken Bjerkreim i krig 1940–1945 gir Jørgen Skjæveland en bred fremstilling av krigshandlingene i regionen. Kampene i Gloppedalsaura – eller Gloppedalen, vies stor oppmerksomhet. Houges innsats er grundig omtalt, og på bokens omslag finnes en tegning av kaptein Houge som selv betjener et maskingevær i kamp mot tyske styrker (Skjæveland, 1978).

Thomas Schanke Eikum har analysert felttoget i sin masteroppgave fra 2020: Felttoget i Rogaland, 1940. Hvorfor klarte ikke de norske styrkene å yte større motstand? (Eikum, 2020). Formålet med masteroppgaven var å undersøke om ulike kulturelle bakgrunner innad i de norske styrkene kan ha påvirket hendelsesforløpet.

I masteroppgaven beskriver Eikum offiserene som ledet felttoget, samt deres bakgrunn. Tittelen mer enn antyder at den norske innsatsen kunne ha vært gjennomført på en bedre måte. Eikum har gjennomført et grundig kildearbeid, og han gir en hederlig omtale av Nils Houge og hans innsats.

Kildene for analysen er blant annet fektningsrapporter skrevet av offiserene i etterkant av felttoget, i dag bevart i Riksarkivet. En slik rapport beskriver hendelsesforløpet i en kamphandling. Houges egen rapport, skrevet i 1941, fremstår som et solid dokument. Her redegjør han for de sentrale hendelsene, inkludert tilbaketrekningen fra Sola til Gloppedalsaura – en strekning på om lag 60 kilometer gjennom krevende terreng med snø og is. Tilbaketrekningen pågikk over ti dager.

Sammen med andre offiserer som kapitulerte i Rogaland, ble Nils Houge tatt til fange og internert på Akershus festning, deretter på Grini fangeleir i Bærum. Da den tyske okkupasjonsmakten ga norske offiserer valget mellom fortsatt fangenskap i Tyskland eller løslatelse mot æresord om ikke å delta i videre krigshandlinger eller motstandsarbeid, valgte Houge – sammen med 3 000 andre offiserer – å gi et slikt løfte. Han ble løslatt i juni 1940 (Gangdal, 2011:96).

Etter krigen ble Houge berømmet for sitt lederskap og sitt mot under de krevende kampene i Rogaland, og han ble dekorert med Krigsmedaljen.

Okkupasjonen av Norge

I juni 1940 var Nils Houge 39 år gammel. Han hadde en solid militær og sivil utdannelse. Han hadde vært offiser i 18 år og deltatt i strid. I tillegg hadde han arbeidet for Løvenskiold-Vækerø, Skiforeningen og Veidirektoratet.

Houge var også engasjert i klubb- og foreningslivet – blant annet i Friluftsklubben, Oslo og Omegn Turistforening, Oslomarkas Friluftsråd og Skiforeningen. Han hadde skrevet en rekke avisartikler og bidratt med artikler til flere bøker, samt redigert flere bøker. I tillegg hadde han fotografert en rekke motiver fra Marka og tegnet kart til ulike formål.

Etter løslatelsen vendte Houge tilbake til stillingen som Topograf III ved NGO. Kontoret lå i et representativt bygg i St. Olavs gate 32, nær Slottet i Oslo. Arbeidsoppgavene til en Topograf III var å kartlegge terreng og utarbeide kart.

Under krigen var dette arbeidet strengt overvåket av okkupasjonsmakten, både for å kontrollere virksomheten og for å sikre tilgang til best mulig kartgrunnlag. Kart ble betraktet som hemmelig materiale, og tyskerne var særlig interessert i detaljerte kart til bruk i egne operasjoner og forsvarsanlegg.

Det er kjent at ansatte ved NGO i det skjulte samarbeidet med motstandsbevegelsen og de allierte. De videreformidlet sensitiv informasjon om tyske befestninger og troppeforflytninger, ofte ved å smugle ut kartdata som deretter ble sendt til Storbritannia via Sverige. Hvorvidt Houge selv hadde en rolle i dette motstandsarbeidet, er ikke kjent.

I 1942 ble Houge forfremmet til Topograf II. Med dette fikk han ansvar som leder for feltarbeidet, herunder kvalitetssikring av både arbeidsprosesser og resultater.

5. Etter freden i mai 1945

I 1948 ble Houge forfremmet til Topograf I. Med dette fikk han ansvar for et større geografisk område innenfor Norges Geografiske Oppmåling (NGO).

I 1951 giftet han seg med Alfhild Wilhelmine Dahle (1904–1993). Begge var da godt voksne og hadde levd innholdsrike liv. Alfhild var født i Skien og arbeidet for Veivesenet etter gymnaset – en utdanningsvei som var uvanlig for kvinner på den tiden. Hennes far var fylkesingeniør i Veivesenet, og leder for Region Telemark.

I 1927 emigrerte hun til Canada med mål om bedre inntektsmuligheter, og reisen foregikk med Stavangerfjord. Neste gang hun dukker opp i kildene jeg har lest, er i verket Nordmenn i fangenskap 1940–1945 (Ottosen, 1996), hvor hun er oppført som fange på Grini i 1944, med stilling som kontordame ved arrestasjonen. Dette betyr at hun var involvert i motstandsarbeid under krigen. Når hun vendte tilbake fra Canada, er ikke kjent.

Det er verdt å merke seg at hennes bror, Birger Dahle, arbeidet som avdelingsingeniør i Veidirektoratet fra tidlig 1930-tall og fremover (Irgens, 1983) – samme veisektor som både Alfhild tidligere hadde arbeidet i, og hvor Houge var ansatt i en periode i 1938.

Samme år som de giftet seg, ble Houge forfremmet til Topograf i særklasse. Dette innebar større ansvar og bedre lønn, og slike stillinger ble forbeholdt topografer med omfattende teoretisk og praktisk erfaring innen kartlegging, samt kompetanse til å lede større kartprosjekter. Disse var gjerne spesialister innen triangulering (landmålingsmetode for posisjonsbestemmelse av terrengpunkter), eller geodesi (vitenskapen om å bestemme jordens form og dimensjon), og de fungerte også som faglige ledere for øvrige topografer i NGO.

I 1959 ble Houge leder for redaksjonskontoret i NGO. Dette kontoret hadde ansvar for den siste bearbeidingen av kartene før trykking, og i denne rollen fikk Houge anvendt hele sitt faglige register. Arbeidet omfattet blant annet:

Innsamling og kontroll av måledata fra feltarbeid
Redigering av karttegninger og kartmanus
Kvalitetssikring og fastsettelse av navn, symboler og tegnforklaringer
Kontroll av høydekurver, veier, vann og grenser
Klargjøring av kartene for litografisk trykk

Samtidig, i perioden 1959–1960, var Houge igjen student. Han hadde tatt kurs i fransk og ble tatt opp ved eliteskolen École Nationale des Sciences Géographiques i Paris. Leiligheten i Suhms gate 20 A ble leid ut, og Alfhild fulgte med til Paris.

I 1963 søkte Houge stillingen som avdelingssjef i NGO, men fikk den ikke (Gangdal, 2011). Årsaken er ikke kjent. Det kan ha skyldtes alder, sterk konkurranse fra andre kandidater, eller at han ble vurdert som en fagperson og ikke en administrativ leder. Kanskje var det en kombinasjon av disse faktorene.

Houge gikk av med pensjon fra NGO i 1969.

6. En mann - to livsverk

Houge hadde en sterk dedikasjon, kapasitet og arbeidsglede. Ved siden av utdannelsen og sitt lønnede arbeid, gjorde han en omfattende innsats for fellesskapet gjennom sitt engasjement i foreninger og organisasjoner. Houge hadde en genuin tilknytning til naturen, og arbeidet målrettet for et forpliktende vern av naturen.

Møtet med skogvokteren ved Blankvann i 1924 ble et vendepunkt – både for Houge og for hans arbeid med å verne Oslomarka. Han fortalte senere at han den gangen så en reell fare for at marka kunne bli bygget ned (Maarud, 1986).

På 1920-tallet var den kommersielle bruken av marka dominert av tradisjonelle næringer: seterdrift og husmannsplasser knyttet til gårdene på Hadeland, Ringerike og i Aker, samt skogsdrift med avvirkning og trelastproduksjon. Kanskje viktigst for storsamfunnet var utnyttelsen av vannressursene i Nordmarka – til fløting, drikkevann og kraftproduksjon for byens industri.

Markas befolkning besto av skogvoktere, seterfolk og skogsarbeidere, ofte sesongarbeidere. Damvoktere bodde ved fem strategiske steder (Gjerdingen, Katnosa, Sandungen, Bjørnsjøen og Skjærsjøen), og det fantes en rekke gårdsbruk – enten ryddet av grunneiere eller av skogfinnene som innvandret på 1600-tallet (Christensen, 2002).

I 1924 var Kristiania en liten by på om lag 16,5 km², og med rundt 260 000 innbyggere. Den omliggende landkommunen Aker var langt større i utstrekning med 436,5 km², men hadde bare rundt 137 000 innbyggere. Samfunnet var i vekst, men levestandarden var lav for folk flest.

Samtidig økte etterspørselen etter hyttetomter utenfor byen. De mest velstående hadde allerede etablert sine «løkker» utenfor bykjernen, og kolonihagebevegelsen vokste frem tidlig på 1900-tallet, opprinnelig for trangbodde familier med behov for både rekreasjon og matauk. Langs Oslofjorden utviklet teltplasser seg gradvis til hytteområder.

Også i Nordmarka økte presset. Før Houges møte med skogvokteren var det tidligere utparsellert hyttetomter på blant annet Grefsenkollen, Ørfiske og Branfjell (Tollerud, 2006). Løvenskiold var generelt tilbakeholden, men gjennomførte blant annet en større utparsellering på Kjellerberget – et område som fortsatt er mye brukt av turgåere, og hvor mange av hyttene fra 1920-tallet fremdeles står.

På mange måter var møtet med skogvokteren i 1924 en bevisstgjøring av det som kunne bli fremtiden for Marka. Houge tolket budskapet som et signal om at noe måtte gjøres.

På dette tidspunktet var han offiser i hæren og begynte samme år i deltidsstilling hos Løvenskiold-Vækerø. Året før hadde han vært med på å etablere Friluftsklubben (1923), forløperen til Oslo og Omegn Turistforening. Gjennom klubben startet han, sammen med blant andre Ole Johannes Berg og Alfred Janson, arbeidet med å merke stier i Oslomarka. Dette var starten for de blåmerkede stiene (Houge, 1948).

Merkingen var delvis kontroversiell. Erfarne friluftsfolk mente at dette fjernet noe av opplevelsen ved å ferdes i urørt natur. Klubben utga medlemsbladet Kart og Kompass (helt frem til 1977), og arbeidet målrettet for å gjøre marka tilgjengelig for flere. Det første markaskiltet ble satt opp i 1925, i nærheten av dagens Skullerudstua i Østmarka (Rogstad, 2025).

Houge avsluttet etter hvert arbeidet hos Løvenskiold-Vækerø og gikk videre med sin sivile og militære utdanning i perioden 1925–1930. Senere fulgte deltidsstillingen i Skiforeningen (1931–1937), parallelt med en omfattende redaksjonell virksomhet.

Foto: Billedserie, Abel Kunstforlag, 1928.

Fra 1930-tallet og frem til 1966 var Houge en sentral bidragsyter til Foreningen for Ski-idrettens Fremmes årbøker. Her skrev han blant annet om skibindinger (1933), Femundstraktene (1935) og vinter- og sommerstier i marka (1937), samtidig som han bidro med kart og fotografier.

I 1935 publiserte Houge den viktige artikkelen «Oslomarka utparselleres» i Aftenposten. Artikkelen kan gjerne betraktes som en programerklæring – en overture for det videre naturvernarbeidet, og for etableringen av Oslomarkas Friluftsråd i 1936.

I 1936 ble Friluftsklubben omdannet til Oslo og Omegn Turistforening. Samme år ble Houge forfremmet til kaptein og var sentral i stiftelsen av Oslomarkas Friluftsråd. Han ble valgt til rådets første sekretær – et verv med en symbolsk godtgjørelse. Ved oppstarten deltok 64 representanter fra organisasjoner og kommuner, blant annet Oslo, Enebakk, Hønefoss, Nittedal, Lier og Oppegård. Formålet var å sikre og bevare Oslo-områdets friluftsområder i samarbeid med ulike interessenter.

Samtidig ble planene for byutviklingen stadig mer ekspansive. Generalplanen for Stor-Oslo fra 1934 la frem omfattende forslag til ny infrastruktur og utbygging – inkludert to veiprosjekter gjennom Nordmarka og Krokskogen: en forlengelse av Sørkedalsveien til Hønefoss og en forlengelse av Maridalsveien til Harestua (Stor-Oslo, 1934).

Houge hadde vervet som sekretær i Friluftsrådet i perioden 1936–1938, og var en sentral drivkraft i et omfattende og systematisk påvirkningsarbeid. Strategien var kunnskapsbasert og langsiktig – ikke konfronterende. Naturvernet og behovet for handling skulle forklares og formidles på en måte som appellerte til både fornuft og følelser.

Det ble skrevet en rekke avisartikler, trykket og distribuert over 30 000 informasjonsplakater og arrangert informasjonsmøter i Oslo og omegn. Parallelt ble det gjennomført et stort redaksjonelt arbeid med trebindsverket Oslo-Marka (to bind) og Oslofjorden (ett bind) – et verk som i dag regnes som et standardverk.

Redaktør for verket var Hjalmar T. Larsen – en sentral skikkelse i samtiden, leder av Oslofjordens Friluftsråd og direktør for Oslo-badene og en sterk forkjemper for friluftsliv for alle (Smith-Simonsen, 2012). Verket ble solgt som abonnement i magasinform, med mulighet for innbinding til bok (Larsen, 1938), og bokverket i ny og forøket utgave i 1952 (Larsen, 1952). I forbindelse med den nye utgaven i 1952 ble 1938-utgaven supplert med et bind IV.

Houge bidro med artikler:

«Skiløpingen» (Bind I, 1938)
«Utfartsveier, parkarealer og skogarealer i Stor-Oslo» (Bind II, 1938)
«Oslo-marka ved vintertid» (Bind 2, 1952)
«Romeriksåsene» (Bind 2, 1952)
«Friluftsområdene» (Bind 3, 1952)

Foto: Heikampen.no

Det ble også utarbeidet en liten, grønn håndbok med tittelen Oslomarka. Håndbok i friluftsliv. Houge var medlem og sekretær i bokkomiteen, og han var også redaktør for utgivelsene, som ble utgitt i 1938, 1939 og 1940. Bøkene ble solgt ved rådets kontor i Kirkegaten 14/18, og med økonomisk støtte fra Oslo og Aker kommuner ble alle utgaver delt ut til om lag 4 300 elever i 7. klasse i folkeskolen i Oslo og Aker (Houge, 1940). Senere ble det opplyst at elever i Bærum mottok boken (Houge, 1961, s. 86). Samlet opplag for de tre årene var 15 300 eksemplarer (Houge, 1961, s. 87). Et av kartene i boken viser Oslomarka med en naturlig geografisk inndeling og tydelige grenser.

Som nevnt ble Houge innrullert som nøytralitetsvakt i hæren i 1938. Det som først var en beredskap, gikk raskt over i aktiv tjeneste. I samme periode fikk han sin første faste stilling i Norges Geografiske Oppmåling (NGO), samtidig som han var meget aktiv i Oslomarkas Friluftsråd.

I 1939 presenterte han for rådets ledelse den første helhetlige skissen til hvordan Oslomarka burde avgrenses. Her introduserte han det retorisk sterke begrepet «Den sorte strek» – en grense som i stor grad samsvarer med dagens markagrense, senere nedfelt i Markaloven, i dag tegnet med en langt tynnere penn. Skissen var ment som et grunnlag for diskusjon og refleksjon i styret.

Houge ble deretter sendt ut i krigen og senere satt i fangenskap. Det var i denne perioden han videreutviklet sine tanker om hvordan Oslomarka burde vernes. Han utarbeidet pedagogiske kart og tabeller og presenterte begreper og sammenhenger på en systematisk måte. Arbeidet hadde et faglig nivå som i ettertid fremstår som et forbilde for utredninger generelt.

Etter løslatelsen i juni 1940 gjenopptok Houge arbeidet ved NGO. Parallelt videreførte han arbeidet med verneforslaget, og i 1941 ble boken Oslomarka som naturpark publisert, med undertittelen Et forslag til fredning av Stor-Oslos og omliggende distrikters områder (Houge, 1941).

Innledningsvis i boken skriver Houge:

«Alle snakker om hvorledes Oslomarkas friluftsområder skal utnyttes, men ingen snakker om hvorledes de skal bevares» (Houge, 1941: 5).

Boken hadde et førsteopplag på 500 eksemplarer, etterfulgt av et opplag på 300 året etter. Houge stod selv som utgiver, og kostnadene – om lag 1 600 kroner (tilsvarende rundt 50 000 kroner i dag, men målt i verdi tilsvarte 1 600 kroner omtrent en middels årsinntekt i 1941). Boken ble i hovedsak finansiert gjennom bidrag fra banker og forsikringsselskaper (Gangdal, 2011). Ettersom verneforslaget ikke var formelt behandlet av medlemmene, kunne ikke Oslomarkas Friluftsråd stå som utgiver, men rådet ga et mindre trykkebidrag, og tok innholdet til orientering.

Boken er et strategidokument for vernet av Oslomarka – og for utviklingen av turveinettet i Oslo. Den inneholder hele «verktøykassen»: historisk bakteppe, visjon, avgrensninger, begrepsavklaringer, målsettinger, virkemidler og anbefalinger for videre prosess. Houge tegnet selv kartene og utarbeidet tabellene, mens fotografiene i boken i hovedsak var tatt av hans venn fra Frilufts-klubben, Alfred Janson.

Kartet viser det Houge mente var den naturlige (landskapsmessige) inndelingen av terrenget, tilpasset friluftslivet, og er det konkrete forslaget til markagrense med tydelige sorte linjer. Dette var kanskje det mest sentrale forslaget som Houge fremmet i «Oslomarka som naturpark. Et forslag til fredning av Stor-Oslos og omliggende distrikters friluftsområde» (Houge, 1941). Kartet samsvarer i stor grad med dagens avgrensning av Oslomarka, med unntak av Kjekstadmarka som er tillagt senere.

«Oslomarka som naturpark» er på totalt 80 sider.

Houge, 1941:3. Foto: Heikampen.no.

7. Naturvern

Etter krigen endret Oslomarkas Friluftsråd navn til Oslo og Omland Friluftsråd (OOF). Houge ble valgt til sekretær i 1946, og senere samme år til formann. Samtidig ble juristen Erik Sture Larre (1914–2014) valgt til sekretær.

Erik Sture Larre var en markant skikkelse i Norge. Han var en meget dyktig jurist, og under krigen hadde han vært Milorg-leder for over 5 000 motstandskjempere. Han ble arrestert i 1943, dømt til døden og satt på celle frem til frigjøringen. Han hadde gode forbindelser til sentrale arbeiderpartipolitikere som Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen. Tranmæl var en kjenning fra tiden før krigen, og Gerhardsen kjente han fra fangenskapet på Grini. Begge svært glade i Oslomarka.

Med stor energi, sterk gjennomføringsevne og en utpreget kampvilje ble Larre den som skulle operasjonalisere, formalisere og forankre markastrategien hos relevante aktører. Arbeidet gikk inn i en ny fase. Houge – markagrensens arkitekt – var formann i OOF fra 1946 til 1962, kun avbrutt av studieoppholdet i Paris (1959–1960). Larre var først sekretær, deretter lønnet generalsekretær, og senere formann fra 1962.

Da Houge skrev OOFs 25-årsberetning (Houge, 1961), var det fortsatt hans eget kart fra 1938 som lå til grunn – der markagrensen ble definert gjennom «de naturlige inndelingene av områdene» som til sammen utgjør Oslomarka.

I beretningen trekker Houge frem følgende sentrale «kampsaker» i perioden 1936–1961:

Turveiene i Oslo
Parkområder i Oslo
Elver og bekker innen byområdet
Sikring av skogarealer
Friluftsarbeid i kommuner utenfor Oslo
Kraftledninger gjennom Oslomarka
Bilveier i skogsområdene
Forholdet mellom drikkevannsforsyning og friluftsliv

To av sakene:

Kraftledninger gjennom Oslomarka

Den største markasaken etter krigen omhandlet planene om kraftlinjer gjennom Krokskogen og Nordmarka. I februar 1940 hadde Oslo bystyre godkjent et forslag fra Oslo Lysverker om å søke konsesjon for utbygging av Holsvassdraget i Hallingdal. Houge problematiserte dette i 1941 (Houge, 1941).

Som en del av planarbeidet ble det i 1942–1943 hogd ut en sammenhengende ledningsgate gjennom Oslomarka – bemerkelsesverdig tidlig, ettersom kraftutbyggingen først ble realisert i 1948. Motstanden var massiv: I 1946 deltok nærmere 40 000 mennesker i protesttog i Oslo. Dette er en av de største demonstrasjonene i Norge noensinne. Den kunnskapsbaserte dialogstrategien, som både Houge og Larre var talsmenn for, var ikke lenger tilstrekkelig.

Likevel ble kraftlinjene bygget, drevet frem av et stort energibehov i hovedstaden. Men verneinteressene, med OOF i spissen, oppnådde et viktig gjennomslag: planene om hovedveier gjennom marka ble skrinlagt.

Turveiene i Oslo

Formålet med turveiene var å sikre trygg og sammenhengende tilgang fra bykjernen til marka. Allerede i 1910 hadde Skiforeningen tatt opp behovet for å innarbeide tur- og skiveier i reguleringsplanene for Aker kommune. Dette ble fulgt opp i 1928 og 1930, uten at planene i tilstrekkelig grad reflekterte behovet (Houge, 1961, s. 21).

Før Oslomarkas Friluftsråd overtok saken i 1936, hadde Houge selv utarbeidet grundige og pedagogiske forslag, med argumentasjon, terrengtegninger og kart. Disse ble senere videreført i Oslomarka som naturpark (1941). Allerede i 1933 hadde han skrevet om temaet i Aftenposten.

Gjennom et langsiktig og systematisk arbeid lyktes OOF i å få turveiene innarbeidet i reguleringsplanen for Oslo i 1949.

8. Vekst og velstand

Etter krigen sto oppgavene og ambisjonene i kø. Parolen om «vekst og velstand» innebar nye utfordringer – også for naturen og friarealene. Erik Sture Larre beskriver dette i et intervju med Christian Børs Lind i Naturen svikter aldri:

«Den første tiden var problemet at det ikke fantes lovbestemmelser som tillot å verne større områder. Du kunne frede fugler og planter, men det var ganske enkelt umulig å frede levestedene. Verken friluftsloven, oreigningsloven (om ekspropriasjon av fast eiendom) eller strandloven var til noen som helst nytte. Som jurist arbeidet jeg kontinuerlig med å presse fram ny lovgivning. I 1965 fikk vi ny Plan- og bygningslov, og der fikk vi inn de nødvendige bestemmelsene. Det var et gjennombrudd for vern av norsk natur» (Lind, 2014).

Flere aktiviteter illustrerer situasjonen og behovene i etterkrigstiden, noen eksempler (Moland, 2006):

Friluftsloven ble vedtatt i 1957
Statens Friluftsråd ble opprettet samme år (1957–1990)
Skiforeningen etablerte i 1968 en tverrfaglig arbeidsgruppe – «Puttis-gjengen» – for å påvirke skogdriften i Oslo kommune, med profiler som Erik Brofoss, Karl Evang og Thor Eling Staff
Oslo og Aker kommuner eksproprierte store arealer for å sikre drikkevann, både før og etter krigen
C.A. Fleischer utarbeidet i 1970 en omfattende utredning om å gjøre Oslomarka til naturpark

Med dette som bakteppe fremstår «vaktskiftet» i OOF i 1946 som både nødvendig, klokt og vellykket. Larre – den kompromissløse juristen med et omfattende politisk nettverk – overtok sekretærrollen, nå som lønnet stilling. Houge – den kunnskapsrike topografen og langsiktige strategen – ble formann.

Til sammen utgjorde de et komplementært og slagkraftig lederskap som skulle prege arbeidet for Oslomarka i flere tiår.

Markaloven trådte i kraft i 2009 (Lov 2009-06-05-35 om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner). Erik Sture Larre fikk æren for at loven ble vedtatt.

9. Hvem var Nils Houge?

Noe av det mest fascinerende ved Nils Houge er hans energi og utholdenhet. Han fremstår som utrettelig i alt sitt virke. Ser vi på summen av hans artikler, bøker, utdannelse, arbeid og sin frivillige innsats, er det nærliggende å hevde at han i realiteten utførte minst to livsverk.

Hvor kom denne drivkraften fra? Houge må ha hatt en sterk, medfødt vitebegjærlighet. I ung alder fikk han oppleve friluftslivets gleder, og han vokste opp i et miljø som ga ham muligheter til utdannelse og arbeid. Han oppsøkte disse mulighetene aktivt – og ordet «nei» synes knapt å ha eksistert i hans eget vokabular. Det krevde både fysisk og psykisk utholdenhet å forene alle hans verv og oppgaver. Samtidig må han ha vært en uredd person, som hadde glede av å møte nye utfordringer – en mann med sterk karakter.

Det finnes også fotografier som sier noe om mennesket bak innsatsen: en oppvakt kadett ved Krigsskolen, en avslappet offiser i telt under feltøvelse, en konsentrert fagmann bøyd over kartarbeid, og en dresskledd mann i intervjuet med Til Skogs i 1986. En slank, noe formell og konservativ mann – men også vennlig, interessert og søkende.

Houge bodde på flere adresser. Han vokste opp i Elisenbergveien 12 på Frogner, i en representativ bygård i nybarokk stil. Etter dette kom Tostrups gate 25, som også var en staselig bygård. Senere flyttet han sammen med sin kone Alfhild til Suhms gate 20 A – et moderne funksjonalistisk bygg tegnet av arkitekt Sverre Poulsen, med utsikt mot Oslomarka. Dette tegner et talende bilde: naturverneren bor i en av byens nye, moderne leiligheter, med blikket vendt mot Marka, som han arbeider for å bevare.

Hans tidligere sjef i NGO, major Niels Sire, ga i 1958 en attest som gir et godt bilde av personen:

«Topograf Houge har en behagelig framtreden, er lett å samarbeide med, han er lojal og har stor evne til å omgås folk som søker opplysninger i avdelingen» (Gangdal, 2011).

Ved Houges 70-årsdag i 1971 skrev Erik Sture Larre en omtale i Aftenposten. Han fremhevet Houges livslange innsats for Oslomarka og la til:

«[Nils Houge] passerer sin 70-årsdag uten at det merkes på hans iver for friluftslivet og hans iherdige jag langs stier og løyper».

Larre trakk også frem hans hjelpsomhet og hans gentlemanpregede opptreden i alt arbeid.

Houge gikk av med pensjon i 1969, men fortsatte som nestformann i Oslo og Omland Friluftsråd. Hvordan han og Alfhild disponerte den økte fritiden, vet jeg ikke, men det er nærliggende å anta at turer i Oslomarka fortsatt var en naturlig del av hverdagen, sammen med sosial omgang med familie og venner.

Og i intervjuet med Til Skogs (1986) forteller han om regelmessige besøk hos Oslo byplankontor for å undersøke om det forelå saker som kunne true verneinteressene (Maarud, 1986).

Han deltok i alle åpne foreningsmøter i organisasjonene hvor han var medlem, bl.a. i OOF.

«Jens Gram og Fridtjov Funder husket hans deltakelse i arbeidet; ofte beskjedent lyttende, men med innspill hver gang han hadde avdekket nye saker som truet Marka, eller han ble spurt til råds. Alltid høflig og korrekt, som det høver seg en offiser av den gamle skolen» (Andersen, 2022).

En særlig talende episode beskrives av Gjermund Andersen: Under en befaring i Holmenkollåsen på 1980-tallet, midt på vinteren, og alle fremmøtte gikk på ski, med unntak av pensjonist Houge som hadde brukket beinet, og derfor tok seg frem med krykker. Sterk moral, og engasjementet hadde ikke avtatt med alderen.

I 1974 mottok Houge St. Hallvardsmedaljen fra Oslo kommune – en velfortjent anerkjennelse for hans arbeid med å bevare Oslomarka og byens friområder.

Det er hevdet at Houge er lite kjent for allmennheten fordi han ikke søkte oppmerksomhet, og at dette skyldtes beskjedenhet. Dette må nyanseres. Kanskje var han beskjeden på egne vegne, men i sitt arbeid for fellesskapet var han alt annet enn beskjeden.

Samtidig var han også en mann av sin tid: oppdratt i en familie og en tid hvor det var forventet at man brukte sine evner, gjorde sin plikt og ikke søkte personlig ære. Hvor beskjedenhet var en dyd.

Kanskje er det mer korrekt å si at Houge var en ydmyk mann. Hans livsverk var ikke drevet av et behov for anerkjennelse, men av en overbevisning om å realisere noe langt større.

Utdannelsen, yrkeslivet, tillitsvervene og krigsinnsatsen utgjør til sammen en enestående merittliste. Houge var språkmektig og behersket topografiens fag, tegnet kart, fotograferte, holdt foredrag, redigerte tekster og skrev egne tekster – samtidig som han gjennom flere tiår var en betydelig strateg, organisator og pådriver.

At Nils Houge i dag knapt er omtalt i leksika og databaser, er i seg selv bemerkelsesverdig – og kanskje også talende. For trolig var det nettopp slik han ønsket det: at saken, arbeidet, kartene og resultatene skulle stå i sentrum, ikke han selv.

Da Nils Houge døde i juni 1993, tre måneder etter sin kone Alfhild, sto det i dødsannonsen i Aftenposten: «Bisettelsen har funnet sted i stillhet.»

* * *

I 1998 ble tidligere Turvei 1 fra Bygdøy via Frognerparken og Frøen til Sognsvann omdøpt til Nils Houges Turvei (Oslo Byleksikon).

Turguiden «40 trivelige turer i Oslo og omegn» (1998) er tilegnet Nils Houge. Boken er skrevet og utgitt av en annen markaelsker, Frithjof Funder.

Dekorasjoner

Krigsdeltagermedaljen (1945)
Krigsmedaljen (1945)
St. Halvard-medaljen (1974)

Utdannelse

År	Sted / institusjon	Fag / utdanning
1916-1919	Oslo Katedralskole	Examen artium
1919	Rekruttskolen
1920-1922	Krigsskolen	Høyere avdeling
1922	Krigsskolen i Dresden	Studieopphold / landmåling
1925	Härnösand i Sverige	Teknisk Skog- og Sågbruksskolan
1926	Evenstad Skogskole	Skogbruk
1928	England	Studier og militær praksis
1929	Infanteriets Vinterskole og Infanteriets skyteskole
1959-1960	École Nationale des Sciences Géographiques

Arbeid

År	Arbeidsgiver / avdeling	Stilling
1922	5. Divisjons infanteri (Trøndelag)	Sekondløytnant
1923	1. Divisjons infanteri (Østlandet)	Sekondløytnant
1923-1936	1. Divisjon infanteri Vestre Akershus (IR4)	Premierløytnant (ikke full stilling)
1924-1925	Løvenskiold-Vækerø	Utlegger
1927-1935	Norges Geografiske Oppmåling	Landmåler
1931-1937	Skiforeningen	Løypeinspektør
1936	Hæren	Kaptein
1938	Veidirektoratet	Kontorist, deltidsstilling
1938	Norges Geografiske Oppmåling	Topograf III (midlertidig stilling)
1938	Hæren, nøytralitetsvakt	Vernepliktig kaptein
1939	Norges Geografiske Oppmåling	Topograf III
1940	Hæren, 3. kompani, Infanterireg. nr. 2	Kaptein
1942	Norges Geografiske Oppmåling	Topograf II
1948	Norges Geografiske Oppmåling	Topograf I
1951	Norges Geografiske Oppmåling	Topograf i særklasse
1959	Norges Geografiske Oppmåling	Leder for redaksjonskontoret
1969	Norges Geografiske Oppmåling	Pensjoneres

Frivillig arbeid

År	Organisasjon	Verv
1923	Frilufts-klubben (Turistklubb for Oslo og Omegn)
1936	Oslo og Omegn Turistforening
1936-1938	Oslomarkas Friluftsråd	Sekretær
1946	Oslomarkas Friluftsråd	Sekretær
1946-1958	Oslo og Omland Friluftsråd	Formann
1960-1961	Oslo og Omland Friluftsråd	Formann
1962-?	Oslo og Omland Friluftsråd	Nestformann
1970	Oslo og Omland Friluftsråd	Sekretær (midlertidig)
?	Den norske flykartnemnd	Medlem
?	Geodet- og topografforeningen / NGO	Formann

Bøker og artikler av Nils Houge (også som redaktør)

Houge, Nils og Bloch-Hansen, Rolf (1933), «Litt om våre eldre skibindinger og den utvikling de har gjennemgått», artikkel i Årboken til Foreningen for Ski-idrettens Fremme for 1933.
Houge, Nils (1935), «Oslomarka utparselleres», Aftenposten 28.09.1935.
Houge, Nils (1935), «Fra Femundstraktene», artikkel i Årboken til Foreningen for Ski-idrettens Fremme for 1935.
Houge, Nils (1937), «Skiløiper og sommerstier til Løvlia», artikkel i Årboken til Foreningen for Ski-idrettens Fremme for 1937.
Houge, Nils (1938), «Skiløpingen», artikkel i Oslo-Marka, bind I, Blix Forlag.
Houge, Nils (1938), «Utfartsveier, parkarealer og skogarealer i Stor-Oslo», artikkel i Oslo-Marka, bind II, Blix Forlag.
Houge, Nils (red.) (1938), «Oslomarka. Håndbok for friluftsfolk», Oslomarkas Friluftsråd.
Houge, Nils (red.) (1939), «Oslomarka. Håndbok for friluftsfolk», Oslomarkas Friluftsråd.
Houge, Nils (red.) (1940), «Oslomarka. Håndbok for friluftsfolk», Oslomarkas Friluftsråd.
Houge, Nils (1941), «Oslomarka som naturpark», utgitt av Nils Houge.
Houge, Nils (1944), «Kart som er illustrasjoner til Årboken til Foreningen for Ski-idrettens Fremme for 1944».
Houge, Nils (1948), «Friluftsklubben gjennom 25 år, Friluftsklubben/Turist-klubb for Oslo og Omegn».
Houge, Nils (1952), «Oslomarka ved vinterstid», artikkel i Oslo-Marka, bind 2, Halvorsen & Larsen Forlag.
Houge, Nils (1952), «Romeriksåsene», artikkel i Oslo-Marka, bind 2, Halvorsen & Larsen Forlag.
Houge, Nils (1952), «Friluftsområdene og framtiden», artikkel i Oslo-Marka, bind 3, Halvorsen & Larsen Forlag.
Houge, Nils (1953), «Romeriksåsene», artikkel i Oslo-Marka, bind IV, supplementsbind til førsteutgaven som ble utgitt i 1938 av Blix Forlag, Halvorsen & Larsen Forlag.
Houge, Nils (1953), «Romeriksåsene», artikkel i Årboken til Foreningen for Ski-idrettens Fremme for 1953.
Houge, Nils (1959), «Krokskogen», artikkel i Naturvern i Norge, Landsforbundet for Naturvern i Norge, Årsskrift 1958.
Houge, Nils (1961), «Oslo og Omland Friluftsråd 1936-1961», Oslo og Omland Friluftsråd.
Houge, Nils (1966), «Kart over Oslo-marka», artikkel i Årboken til Foreningen for Ski-idrettens Fremme for 1966.

I tillegg er det flere artikler i Aftenpostens arkiv.

Bøker og artikler

Andersen, Gjermund (1992), «Nils Houge – Markagrensens far», Grevlingen, nr. 1, 1992, Naturvernforbundet.
Andersen, Gjermund (2022), «Nils Houge – Markagrensens far», Grevlingen, nr. 1, 2022, Naturvernforbundet.
Borrebæk, Johan Henrik (1903), «Paa uvante stier. Fodture i Kristiania omegn», Jacob Dybwad.
Christensen, Trygve (2002), «Skogfinner og Finnskoger», Eget forlag.
Christophersen, H. O og Svensson, Trond A. (red.) (1983), «Marka fra A til Å. Leksikon for Oslomarka», Universitetsforlaget.
Eikum, Thomas Schanke (2020), «Felttoget i Rogaland, 1940. Hvorfor klarte ikke de norske styrkene å yte større motstand?» Masteroppgave i Kulturmøte, Høgskulen i Volda.
Funder, Frithjof (1998), «40 trivelige turer i Oslo og omegn», Vett & Viten.
Gangdal, Jon (2011), «Drømmen om marka. 100 års kamp for friluftsliv», Aschehoug.
Gjerdrum, Jørgen Herman (1887), «Nordmarken», Jacob Dybwad.
Haffner, Hans Jokum (1893), «Tilfods i Kristiania omegn», Eget forlag.
Irgens; Johannes B. (1983), «En vegmanns erindringer», Veidirektoratet.
Krigsskolen (2012), «Krigsskoleutdannede offiserer. B. 4. 1891-1965», Krigsskolen.
Larsen, Hjalmar Thormod (1938), ”Oslo-Marka (og Oslofjorden)”, Blix Forlag.
Larsen, Hjalmar Thormod (1952), «Oslo-Marka», Halvorsen & Larsen Forlag.
Lind, Christian Børs (2014), «Naturen svikter aldri. En bok om kjærlighet til naturen. Antologi», Naturvenforbundet.
Maarud, Knut Lauritz (1986), «50 år i arbeid for vern av Oslomarka». Intervju med Nils Houge, markagrensens far, Til Skogs, nr. 3, 1986, Oslo og Omegn Turistforening.
Moland, Tallak (2006), «Historien om Nordmarka gjennom de siste 200 år», Christiania Forlag.
Moland, Tallak (2007), «Markagrensens glemte strateg», Kronikk i Aftenposten, 5.2 2007.
Oslo Adressebok (flere årganger).
Ottosen, Kristian (1995), «Nordmenn i fangenskap 1940-1945», Universitetsforlaget.
Rogstad, Lars (2025), «Den første blåmerka stien i Østmarka 100 år», Østmarkas Venner (bloggen).
Skjæveland, Jørgen (1978), «Bjerkreim i krigsåra 1940-1945», Dreyer Bok, Stavanger.
Smith-Simonsen, Bjørn (2012), «Markalitteraturen fra Asbjørnsen til Grimstad», Maridalens venner, Årsskrift 2012.
«Stor-Oslo. Forslag til Generalplan» (Oslo, Aker og Bærum kommuner) (1934), Det Mallingske Bogtykkeri, Oslo.

Kart

Bergh, Hans Nielsen og Nordhagen, Johan (1871, «Hønefos 19 B», Norges Geografisk Opmaaling)
Bjerknes, Ernst (1890), «Kart over Nordmarken og Sörkedalen for skilöpere og turister», Eget forlag,

Arkiv

Aftenposten (en rekke artikler av Nils Houge)
Digitalarkivet (familie og slekt)
Digitalmuseet
Krigsskolens arkiv
Nasjonalbiblioteket (bøker og tidsskrifter)
Riksarkivet

Bøker og kart på Heikampen.no

Bøkene og kartene som omtales i denne artikkelen finner du her på Heikampen.no. Bruk søkefeltet. Et flertall av bøkene er også lenket til digitale utgaver hos Nasjonalbiblioteket.

Arne Henrik Frogh (1964) er utdannet cand.polit. fra Universitetet i Oslo og diplomøkonom fra BI. Han er tidligere forlegger og bokhandler. Siden 2019 har han vært konsulent og rådgiver for en rekke selskaper, foreninger og organisasjoner. I 2025 etablerte han heikampen.no, der han også er redaktør.